Frihet til å tro og mene

Få ting var mer utskjelt i frimenigheten der jeg vokste opp enn sekulariseringen.
Dette skjellsordet havnet gjerne først i en oppramsing av vederstyggeligheter som avkristning, verdsliggjøring, fritenking og postmodernitet.
Begrepet sekulært ble langt på vei brukt som et synonym for anti-religiøst. Ingen så ut til å tenke på at trosfriheten – i likhet med ytringsfriheten – i langt større grad er en sekulær enn en religiøs verdi.
For der hvor de store monoteistiske religionene får dominere, har det historisk sett ofte vært trangt for alle som tror annerledes.
Det har vært trangt for halvparten av dem som tror «riktig» også. Kvinner som har kjempet for likestilling vet at det ikke har vært mye ideologisk hjelp å få fra mennene som har hatt definisjonsmakten i kirker, moskeer og synagoger.

DIDRIK SØDERLIND: Religionsfriheten er truet

Pålagt tro. En viss ironi var det i at sekulariseringen ble den store stygge ulven i en frimenighet. For frimenighetene kan takke sekulære lovgivere for Dissenterloven som i 1845 opphevet forbudet mot å etablere andre kristne trossamfunn i Norge enn Statskirken.
Den ble for øvrig avviklet så sent som for et drøyt år siden. Fortsatt holder en femtedel av landene i verden seg med en statlig religion. 27 av dem sverger til islam, 12 til kristendom.
Totalt er det 80 land i verden som favoriserer innbyggere med en bestemt religion. I fire av disse landene er innbyggerne til og med pålagt å følge denne religionen. Det gjelder Saudi-Arabia, Mauretania, Maldivene og Komorene.
Tilsvarende er det ti land som enten forbyr religionsutøvelse eller legger hindringer i veien. Dette gjelder for eksempel Kina og Nord-Korea. Kommunisme har her tatt plassen som monoteistisk isme og blir dermed en trussel mot tros- og ytringsfrihet.