Finnes det fakta?

Denne trosbekjennelsen på vegne av journalistikken ble framsagt forrige uke av Bret Stephens i Wall Street Journal:
«Vi ærer den grunnleggende idéen i journalistikk: Overbevisningen om at fakta er fakta, og at de kan finnes gjennom fordomsfri og flittig undersøkelse, at sannhet er oppnåelig ved å legge fakta på fakta som når man konstruerer en katedral, og at sannheten ikke bare er den enkeltes oppfatning. Og vi ærer ansvaret for å skille sant fra falskt, noe som ikke minst er viktig når mektige mennesker insisterer på at usannhet er sant, og at det i utgangspunktet ikke finnes noe slikt som sannhet.»
I bekymringen over at den amerikanske presidenten har utnevnt pressen til folkefiende nummer én, er det mange journalister som liker og deler denne trosbekjennelsen. Den ble gitt i anledning en hyllest til kollegaen Daniel Pearl, som ble drept av islamister i Pakistan i 2002.
Men en slik bekjennelse til objektivitet har ikke vært noen ukontroversiell påstand de senere årene. Snarere har mange hevdet at objektivitet verken er mulig eller ønskelig.

«Fakta er hellige, meninger er frie». Denne såkalte liberale presseideologien sto særlig sterkt i USA på 50-tallet - og ble gjerne satt opp mot pressen i Sovjet, der kommunistpartiet bestemte hva som var fakta og avvikende meninger ikke kunne ytres.
Men var det nå så stor forskjell? De vestlige mediene støttet jo stort sett opp om makthavernes syn, noe som ble satt på spissen med Vietnamkrigen. Noen følte da at mediene på 50-tallet hadde lurt oss ved å underslå fakta som ikke passet i kampen mot kommunismen. Når så mediene begynte å beskrive krigens overgrep mot sivile og systematisk undertrykkelse i antikommunismens navn, mente mange andre at mediene var venstrevridde. Uansett ble man i tvil om mediene var så objektive som de hadde skapt inntrykk av.
På samme tid, altså 60-tallet, fremmet marxister som Herbert Marcuse en radikal kritikk også av mediene. Under dekning av påstått objektivitet var de med på å skape den falske bevissthet som makthaverne i vestlige samfunn ønsket. Disse tankene preget mange som var involvert i studentopprøret på 60-tallet, og dermed også en stor del av journaliststanden i slutten av forrige århundre. Journalistene skulle ikke late som de var objektive. De skulle tjene folket (om de var marxister) eller ta parti for de svake og undertrykte (om de var mer liberalt innstilt).

Så kom Watergate - der gravende journalister felte president Richard Nixon - og ble ledestjerner for en hel generasjon journalister. Det krevde skikkelig arbeid med kilder og kildekritikk. Journalistikken ble profesjonalisert. Men hele forutsetningen bak gravejournalistikk og kildekritikk er jo at det finnes en sannhet som lar seg avdekke.
Hvordan kan man hevde at det er en sannhet å avdekke dersom det ikke finnes noen objektiv sannhet? Hvordan kan mediene være objektive, når de beviselig tar stilling i samfunnsdebatten? Det er et sprik i journalistideologien som gjør at vi kan oppfattes som dobbeltmoralske.
Etter min mening henger dette sammen med at objektivitet er forvekslet med nøytralitet. Ingen journalist er nøytral, og heller ikke noen medier. Men det er likevel fullt mulig å strebe etter objektivitet.