Erobret kristendom

«Tidligere anså jeg kristendom som en samling førvitenskapelige påstander om hvordan verden fungerer. Nå forstår jeg derimot kristendommen som en samling historier som sier noe om hvordan det er å være menneske i en tøff virkelighet.» Det er Thomas Haarklau Kleppestø som snakker, han er psykolog og stipendiat ved Universitetet i Oslo. Han tenker nytt om Bibelen nå, sier han videre.

Oppstemt og betenkt. Jeg leste dette sitatet for fjorten dager siden, i den samme avisa som du leser nå. Først gjorde det meg mildt oppstemt på kristendommens vegne – tenk, selverklærte ateister oppdager Bibelens dybder og rikdom! Men så ble jeg betenkt. For hvordan kom vi i det hele tatt dithen at rikdommen kunne glemmes? Hvordan kunne Bibelen forringes til et utdatert forsøk på å forklare verden?

Slik Haarklau Kleppestø tenkte, tenker mange. Før var han en av mange som leser Bibelen slik man leser historiebøker, naturvitenskap, o-fag generelt: Det som står mellom permene er virkeligheten og historien, bare oversatt til ord, det er en bokliggjøring av verden slik den er, bare med Guds overblikk og normer på kjøpet.

Dermed kan alt som står i Bibelen ansees som faktaopplysninger om hvilken del av virkeligheten det måtte være. Kristne er folk som tror på disse opplysningene.

«Alt som står i Bibelen...» En skulle tro det bare var kunnskapsløse hedninger som tenkte slik. Religiøse analfabeter, de største kverulantene blant ny-ateistene. Men slik er det jo ikke. For denne tankegangen har erobret også kristnes eget trosspråk.