En ukjent bønn til Gud

Tidligere i år, under en samtale med hun som kjenner meg aller best, kom jeg inn på noe i vår felles historie som hadde gjort oss begge dypt ulykkelige. Uten at jeg tenkte noe videre over det, fortalte jeg henne at jeg i denne perioden, både i ventingen og nederlagene, hadde bedt. Hun virket overrasket. Ba du? Til hvem?

Reaksjonen hennes gjorde også meg overrasket. Visste du ikke det? spurte jeg. At jeg ennå av og til ber?

Jeg vet ikke om andre blant mine venner og nærmeste er klar over at jeg ber. Det er ikke noe jeg prater om. Men det må vel bety noe at den personen som har ligget i sengen ved siden av meg i enogtjue år, ikke har lagt merke til at jeg med ujevne mellomrom folder hendene. Slik det også må bety noe at jeg i løpet av disse årene vi har vært kjærester og foreldre sammen, ikke har fortalt henne det.