Dråpene i havet

Debatten går nå i flere av våre politiske partier: Skal vi droppe å lete etter mer olje utenfor kysten vår? Skal vi rett og slett sette en sluttdato for eventyret?

Spørsmålene stilles i et klima av bekymring for at fossil energi gir kloden vår feber. Mange er urolige for at vi er på et punkt hvor det snart ikke er mulig å friskmelde moder jord igjen.

73 prosent av alle nordmenn mener likevel at det ikke hjelper klimaet å la oljen ligge, ifølge en fersk meningsmåling fra ­Kantar TNS.

Hver sjette krone

Det er nå 50 år siden Norge fant det første­ store­ feltet med det som er blitt betegnet som Norges sorte gull.

Samtidig er det gått 30 år siden politikerne våre var fremsynte nok til å opprette Oljefondet, som nå utgjør verdens største finansformue. 2. mars passerte verdien 9.000 milliarder kroner.

Gjennom den såkalte handlingsregelen kunne finansministeren i fjor få statsbudsjettet til å gå opp ved å hente hver sjette krone fra penger vi har spart opp gjennom oljen.

Uten oljeutvinningen hadde det blitt dramatiske kutt i overføringene til bistand, barnehager, pensjon, pressestøtte, forsvar, forskning, kirker, miljøvern og en rekke andre gode formål.

Uten forsvar og sykehus

I ­perioden 2001–16 har staten brukt 1.414 milliarder fra oljefondet. Gode formål som bistand og ­miljøvern har spist opp 47 prosent av de anvendte oljeinntektene i denne perioden.

I statsbudsjettet for i år sluser regjeringen Solberg 231 milliarder kroner fra oljefondet og inn i driften av Norge. Sjef-­redaktør i Avisenes nyhetsbyrå, Kjell ­Werner, skrev nylig en ­artikkel der han spurte hvor mye 231 ­milliarder egentlig er? Han svarte selv:

Uten disse pengene måtte vi stengt alle sykehusene og lagt ned Forsvaret.

I boka Oljeboblen skriver professor ved Handelshøyskolen Øystein Noreng om hvordan en styrt avvikling av oljevirksomheten i Norge nødvendigvis også vil være en styrt avvikling av velferdsstaten.

Om lag 170.000 nordmenn er i dag sysselsatt i oljenæringen, og disse vil selvsagt merke det først hvis arbeidsplassene blir borte. Men i neste omgang vil vi alle merke det på kroppen.

Skjemmende inngrep

Store omstillinger er alltid smertefulle. Men hvis de er nødvendige, så kan smerten bli enda større ved å ikke gjøre noe.

Spørsmålet er om vi er villige til å redusere forbruket vårt og klare oss uten goder vi er blitt så vant til at mange av oss tar dem for gitt?

En tredje vei er å erstatte oljen med andre energikilder, men ­alternativene er ikke gode.

86 prosent av energien i ­verden kommer per i dag fra fossile energikilder. Denne andelen har vært uforandret i 30 år.

Norge skaffet seg lenge før det en fornybar energiressurs ­gjennom utbygging av vannkraft. De færreste land har de samme mulighetene.

Sol- og vindkraft dekker i dag to prosent av verdens energi-­behov. Vindkraften er utskjelt ettersom den både er dyr og ­fører til veldig skjemmende inngrep i naturen.

Mer og mer kull

Norge står i dag for to prosent av verdens oljeproduksjon. Andelen er liten, men oljemarkedet er en finstemt mekanisme der små hendelser kan få store utslag. Akkurat nå er produksjonen i verden større­ enn etterspørselen, noe som gjør at prisene er lavere enn for ti år siden.

Etterspørselen henger blant annet sammen med at store ­nasjoner som Kina, India, Brasil, Japan og Sør-Afrika faktisk ­driver storstilt utbygging av kullkraftverk.

Ifølge Øystein Noreng planlegger Japan 45 nye kullkraftverk som erstatning for kjernekraft-verk. Kina senker takten i nybyggingen, men kullforbruket øker både der og i verden som helhet.

Forsakelser

Målt mot kull er oljen det minste ondet. Det er alle enige om.

Men det ondes problem er i bunn og grunn et spørsmål om tilbøyelighetene vi alle bærer i oss. Presten Sunniva Gylver er inne på dette i en kronikk publisert i Forfatternes klimaaksjon:

«Som en statsstøttet folkekirke, fullstendig avhengig av en oljebasert statlig økonomi, står Den norske kirke midt i dette med begge beina. Med vår ­avhengighet av oljen, kan man få abstinenser bare ved tanken. Et Norge uten oljeutvinning er rett og slett vanskelig å se for seg», erkjenner hun.

Likevel er hun klar på at det er i den retningen vi må gå. Det vil bli en ferd der hvert individs forsakelser må bli store, men der summen av mange dråper til slutt blir et hav.

Spørsmålet er: Hvor mange er motiverte for det offeret som et oljekutt vil innebære?