Bestemor og den russiske krigsfangen

Jeg er vokst opp både sør og nord i landet. Min far er fra Finnmark, min mor er fra Lillehammer. Selv er jeg mest finnmarking. I hvert fall i dag. For jeg er en av dem som er såret og skamfull over Norges nei til å hjelpe russerne å finne fire døde krigshelter i Finnmark og få dem hjem. Søringen i meg forstår begrunnelsen, men mennesket og finnmarkingen i meg kan ikke akseptere det. Det er grunner til det.

I en bokhylle i stua i mitt barndomshjem på 70- og 80-tallet sto et lite etui. Sirlig skåret ut av et trestykke­, med en intrikat låsmekanisme til et skyve­lokk. Etuiet var til sigaretter, men det var aldri sigaretter i det. Det hadde et årstall innskrevet på fremsiden: 1943. Sigarettetuiet var gitt til min bestemor av en russisk fange på Svartnes i Finnmark. Det var en takk for mat hun hadde stukket til ham.

Fangen som hadde laget det lille etuiet til min farmor, var en av 10.000 avmagrede russere som jobbet seg i stykker i tysk tvangsarbeid i Finnmark under krigen. De bygde flyplasser og gravde grøfter, bar stein og kjørte jord. En fjerdedel av dem døde av slitet. Sulten. Kulden. Mishandlingen.