Å våge å gå foran
I de mange feministiske gruppene jeg er med på Facebook, er erfaringen med å bli ekskludert fra det trosutøvende felleskap et bristepunkt. Å være en minoritet i minoriteten krever superkrefter som jeg mener bare kan næres via solidaritet.
MINORITET: Sherin Khankan er imam i København, i Skandinavias første moské med bare kvinnelige imamer. Å være en minoritet i minoriteten krever superkrefter som jeg mener bare kan næres via solidaritet, skriver gjestekommentator Amina Selimovic.
Emil Langvad
Ved flere anledninger har jeg blitt spurt om «hvorfor finnes det ikke flere muslimske feminister i Norge» og «når skal Norge få si første kvinnelige imam?». Begge er gode og relevante spørsmål for vår kontekst (selv om det ene ikke direkte fører til det andre!). Fra medienes ståsted er det absolutt attraktive situasjoner å skrive om, men for de personene som må stå i kampen – å være muslimsk kvinne og feminist – er dette livsendrende spørsmål. Det er nok flere svar til dem begge, men jeg ser for meg to nødvendige komponenter: Ansvar og støtte. Ikke minst fordi muslimske feminister er en minoritet i en minoritet.
Forrige uke, mens jeg satt i Oslo domkirke og hørte på statsminister Jonas Gahr Støre snakke om ansvar og sitt gudsforhold, kunne jeg ikke unngå å tenke på mine egne tanker rundt begge. Hvordan være ansvarsfull i en verden full av urettferdighet? Hvem eller hva er Gud for meg? Dette er spørsmål jeg har grublet over i årevis, men kommer stadig tilbake til. Jo mer jeg lærer om verden, desto viktigere blir det å stoppe opp og reflekter over om jeg kan gjøre tingene bedre, tenke dypere i møtet mennesker og derfor Gud.
Islamsk feminisme
