Å blåse støvet av arkivets skatter
På gudsbildenes museum er kjeller og loft fulle av skatter vi sammen kan leite opp og pusse støv av.
SKATT: I Lukas 15 leiter Gud etter en mynt som har blitt borte. Vi må leite også i dag. Her ved hjelp av metalldetektor.
Berit Roald
Min første feministteologiske oppvåkning hadde jeg tredje året på teologistudiet da jeg i faget «Ritualer og sakramenter» skrev en oppgave om liturgisk språk. Jeg hadde aldri tenkt over det problematiske ved å kalle Gud for far. For når jeg omtalte Gud som far, ga det meg bare positive konnotasjoner: raushet, ubetinget kjærlighet, støtte og omsorg. Men for mange er det ikke slik og det vet de fleste av oss veldig godt. Så hvorfor er vi så late i vårt språk om Gud?
Da Gyrid Gunnes for noen år siden reflekterte over temaet i den nå nedlagte bloggen Kristenogprogressiv.no satte hun ord på noe jeg tror er sant: «Det teologiske språket legger premisser for hvordan et samfunn snakker om det å være menneske overhodet. Etikken i det teologiske språket handler om å gjøre dette språket så nyansert og rikt som mulig, slik at det kan fortolke, trøste og hele tiden bidra til et blikk som fastholder den sårbares menneskeverd. Og, ikke minst: Å snakke om Gud er å snakke om mennesket.»Måten vi snakker om Gud på har også relevans utenfor kirkerommet, og det har det ført til at jeg sier «hun» om Gud minst en gang i hver preken. Det er det mange gode grunner til, men først og fremst er det dypt bibelsk.
Hermeneutics of rememberance
