Verdidebatt

Hit, men ikke lengre

Metoo har rehabilitert kunsten å moralisere. Men går kampanjen dypt nok?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

S å nylig som mars i fjor ble den amerikanske visepresidenten Mike Pence nærmest latterliggjort ­fordi det kom frem at han aldri spiste middag alene med en kvinne utenom hustruen, og unngikk tilstelninger med alkohol uten henne ved sin side.

Mer gjenklang

Utpå høsten 2017 ­begynte imidlertid metoo-kampanjen å skylle inn over hele den vestlige verden, og Pences avgrensede forhold til det motsatte kjønn ble om ikke applaudert, så møtt med større respekt og anerkjennelse.

For fjoråret vil bli husket som året det ikke bare ble tillatt å moralisere, men et politisk imperativ .

Året markerer på den måten et tidsskille i det postmoderne Vesten, der selv de mest sekulære blant oss diskuterer hvilke grenser det bør være mellom de to kjønnene i ulike sammenhenger, hvilke kommentarer som er akseptable å komme med, samt alkoholens negative bidrag. Eller som det het i VG så sent som for noen dager siden: «Det er påfallande korleis alkohol flyt i så mange av historiane» (Esther Moe, 11. januar.)

Elefanten i rommet

Slik Jonas Gahr Støre sa etter Trond Giskes avgang forrige uke handler ikke dette om jus og kriminalitet. Støre sa at det dreide seg om tillit, men den store elefanten i rommet, som Støre ikke nevnte, er moral.

Det er et begrep vi ikke uten videre liker å bruke, fordi det ofte knyttes til en religiøs forestillingsverden - at noen kritiserer ­eller dømmer andres oppførsel i henhold til deres egen overbevisning. Dette strider med den rådende tankegangen i liberale, vestlige samfunn der personlig frihet i alminnelighet, og seksuell frihet i særdeleshet, trumfer mange andre hensyn.

Ikke desto mindre er det nettopp moral vi snakker om når vi i kjølvannet av metoo-kampanjen diskuterer verdier, holdninger og oppførsel når menn ­omgås kvinner, respektfull omgang mellom kjønnene og at kvinner ikke seksualiseres eller misbrukes på annet vis i asymmetriske forhold i arbeidslivet.

En etterlengtet samtale

Graden av ukultur og seksuell trakassering av kvinner som er avslørt på noen få måneder, understreker at denne samtalen om særlig menns moral i møte med kvinner er ­høyst etterlengtet og i grunn kommer altfor sent. For inntil høsten 2017 var det ikke helt akseptabelt å diskutere hva som er et moralsk forhold mellom kjønnene så lenge det var innenfor norsk lov. Satt på spissen: De siste årene er det bare i helse- og miljøsammenhenger at det har vært akseptabelt å moralisere.

Likevel spør jeg om diskusjonen etter metoo-kampanjen går dypt nok. For på den ene siden har man de siste månedene konkludert med at tydeligere grensesetting mellom kjønnene er viktig, at det er uholdbart at menn snakker grisete om det andre kjønn og at det eksisterer en festkultur i vårt land der kvinner lett blir gjenstand for seksuell trakassering.

Tinder og seksualisering

På den ­andre siden er vi ikke villige til å ­drøfte hva som er med på å gi menn en så sviktende ­moral og dømmekraft i møte med kvinner. Da er det også viktig å sette ­søkelys på ungdomskulturen – preget av pornografi, ­seksualisering av jenter og «tindersk» promiskuitet – som ikke bare former morgendagens menn, men normaliserer seksualisering av kvinnen såpass mye at en del unge jenter i dag tror at den ­seksualiserte rollen forventes av dem.

At det attpåtil finnes psykologer og ­sexologer tilknyttet landets største medier som forsvarer og promoterer pornografi og promiskuitet, er ganske paradoksalt i lys av metoo-kampanjen.

Og dette handler altså ikke om religiøse verdier versus liberale og sekulære, for man trenger nødvendigvis ikke å være religiøs for å være moralsk.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt