Høyt og lavt med Elton John

En glitrende glamrock-djevel tramper dramatisk mot oss i en trang korridor. Det er Elton John, iført perler, hjertebriller og horn, han er på vei til sitt første AA-møte for å fortelle sin livshistorie. En strykerversjon av 1973-klassikeren «Goodbye Yellow Brick Road» transporterer oss til barndommen på det sene femtitallet:

Sjenerte Reginald Dwight bor i et kommunalt murhus med klaver og platesamling. Faren er fraværende og bebartet, en temmelig britisk etterkrigsmann med pipe og sideskill. Moren er selvsentrert og kjederøykende, bestemoren kjærlig og interessert.

LES OGSÅ: Nå kommer vekkelses-klassikeren likevel til Norge

Musikal

Den nærsynte ynglingen som senere skal stå for 5 prosent av verdens platesalg leser noter på senga, hamrer på tangentene og begynner på ikke rent lite prestisjefulle Royal Academy of Music.

Her er ullvester, HP-saus og skilsmisser, en grå kjøkkenbenkrealisme spritet lystig opp med musikalnumre. Hovedpersonen uttrykker seg med ulike spor fra Elton Johns to første (av totalt 16!) best of-album, med tekster som ikke vedkommer handlingen direkte. Man har altså ikke konstruert et univers ut fra låtene, som i Mamma Mia – de energiske og storslåtte sekvensene er ikke brutalt presset inn i historien, men overskuddspregete og drømmeaktige supplementer.

Ikaros-formelen

I en nokså velporsjonert og fortettet biografi, følger vi den senere adelsmannens liv i snaue femten overskridende år fra det sene 1960-tall og utover. Fra den avgjørende tiden som backingpianist for amerikanske soulband på englandsturne, via samarbeidet med tekstforfatter Bernie Taupin til luksus, suksess og selvforakt på den amerikanske vestkysten.

Rocketman følger artistbiografi-filmens sjangerkonvensjoner temmelig slavisk, det er påfallende hvor likt stjernelivene – med sine opp- og nedturer – portretteres på lerret: Ikke-anerkjennende foreldre, friksjon med plateselskap, ensomhet på fest og bak scenen, suksess-montasjer, inspirerende taler, destruktivt kjærlighetsliv, eskalerende rusmisbruk, stormannsgalskap, forsoning.

Man venter pliktskyldig på at Ikaros skal brennes av solen, for så å fly rolig ned å fortelle sin moralske historie om hvorvidt det var verdt det, og hva man kan lære. I denne filmen får vi riktignok ikke det vanlige sammenbruddet på scenen – nederlaget kommer i stedet som en rekke mindre hendelser, med misbruk av alkohol og kokain.

LES OGSÅ: Amerikanske medier spekulerer i at kirkebrenneren i Louisiana kan ha blitt inspirert av filmen om Varg Vikernes

Musikalsk virkelighetslitteratur

Filmen er altså en bred og lettfattelig historie som prioriterer danseglad godstemning i kinosalen fremfor å bryte ny grunn. Forholdet til familien er sentimentalt skildret. Partneren og manageren John Reid (et høyst levende og virkelig menneske som også ble portrettert i fjorårets Bohemian Rhapsody) fremstilles som utnyttende og voldelig, ja gjennomført ond.

Samtidig hever Rocketman seg over de fleste sjangerfrender med sin nokså intelligente behandling av musikalitet. Reginalds/Eltons pianoglede fremstår smittende genuin. Låtenes tilblivelse i det fruktbare samarbeidet med Bernie Taupin utforskes. I motsetning til i Bohemian Rhapsodys legges det vekt på hovedpersonens inspirasjonskilder, vi blir indirekte fortalt hvordan Johns meny av sanger har smaker av Mozart, Count Basie, soul, country, Beatles og Beach Boys, alt rørt sammen i en fargesprakende 1970-tallsgryte. Musikken virker inderlig og personlig, ledemotivet «Goodbye Yellow Brick Road» fungerer som filmens samvittighet, som bindeleddet mellom den voksne og selvforaktende jåle-Elton og den syvårige drømmeren han en gang var.

Overflatisk under vann

Disse fortellende og umiddelbare sangene er tett på musikalsjangeren i utgangspunktet og som de fleste operetter gjør ikke Rocketman krav på psykologisk dybde. Den er en overflatisk musikkfilm som vet at den er overflatisk, som når den lager undervanns-musikalnummer av et selvmordsforsøk. Numrene er velkoreograferte og assosiative, her er for eksempel sekvenser der John får alle, inkludert seg selv, til (så vidt) å sveve over bakken, og under avsynging av tittelsangen transformeres han til en romrakett.

Taron Egerton er selvsikker i sin gestaltning av hovedpersonen, han tolker mer enn han kopierer og de færreste vil hisse seg opp over at han er atskillig mer atletisk enn forelegget.

LES OGSÅ: Lars von Triers siste film er beskrevet som en «feiring av ideen om livet som ondt og sjelløst»

Fortsatt stående

Rocketman er produsert av Elton John selv, og den minner om musikken hans: Forutsigbar, virtuos og vennlig tilfredsstillende, men ikke grensesprengende eller spennende. Rammehistorien er unødvendig, den kreative bromancen med Bernie Taupin (noe av det beste med filmen) kunne muligens vært bedre utnyttet.

Man skal ikke ha stor kjennskap til Sir Eltons sanger for å gjette seg til det optimistiske avslutningsnummeret om å komme seg noenlunde oppreist og edru gjennom brasene. Sekvensen serveres oppskriftsmessig sammen med fotografier av den ekte Eltons karriere for å forsikre oss om filmens presisjon og ikke-overdrivelser, særlig når det kommer til kostymene.

Spørsmålet er imidlertid ikke om vi tror på ektheten, men om vi er tilstrekkelig underholdt. Svaret er et svakt forbeholdent ja, begrensningene gjør Rocketman til en vellykket, men ikke direkte interessant film.

Einar Aarvig

Einar Aarvig er frilans serie- og filmanmelder og tidligere redaktør av FilmMagasinet. Han er fast filmkritiker i Vårt Land.