Huset med det rare i

Seriemord på film, fjernsyn og i flyplassens krimhylle er stort sett tarvelige lettvintheter, blottet for kvaliteter utover det rent spekulativt-underholdende, gjerne bak en syltynn ferniss av «dypdykk i menneskelig mørke».

Det er grunn til å mistenke at det er nettopp derfor Lars Von Trier har valgt nettopp seriemord-sjangeren som fortellerform i The House That Jack Built, en personlig allegori over egen karriere.

Dialog med Vergil

I denne «selvbiografien» anstrenger dansken seg nemlig for å fremstå nokså ussel og usympatisk, og han setter sine beveggrunner under det strengeste forhør.

Dette gjør han gjennom å ramme fortellingen inn i Dantes Den guddommelige komedie: Von Triers seriemorder-alter ego (1980-smukkasen Matt Dillon) har ankommet skjærsilden og ledes inn til helvete av dikteren Vergil, spilt av Bruno Ganz (mest kjent som Hitler i Der Untergang fra 2005). Underveis legger morderen/filmskaperen ut om seg selv og sine ugjerninger til sin makker.

Von Triers filmkatalog sammenlignes altså her med avskyelige drap, og i dialog med forfatteren av Æneiden, ønsker kunstneren å forstå, rettferdiggjøre og skryte av seg selv. Det er lett å mistenke von Trier for det motsatte, at han unnskylder seg selv og sin egen narsissisme, på det mest selvopptatte vis.

LES OGSÅ: – Von Trier er en stor humanist, mener dansk filmkritiker

Feiring av ondskap

The House That Jack Built er 62-åringens første film med mannlig hovedrolle siden Europa fra 1991, godt før det internasjonale filmgjennombruddet med Breaking The Waves fem år senere. Han har – kanskje kokett – beskrevet prosjektet som en «feiring av ideen om livet som ondt og sjelløst», en tilstand han funnet bevist ved at Donald Trump er verdens mektigste mann.

Hvordan foregår denne «feiringen»? Handlingen er lagt til det nordlige USA, men enhver østlending vil føle seg hjemme på grusveiene i de umiskjennelig skandinaviske barskogene; filmen er spilt inn i Sverige. von Trier formelig sprudler i et vell av temaer og stemninger, og de er overveiende europeiske. I tillegg til Dante og svensk furuskog, er vi innom Glenn Goulds Bach-tolkninger, renessansemalerier, David Bowies «Fame» og Tyskland under andre verdenskrig. Refleksjoner om sistnevnte inkluderer dikteren Goethes favoritt-eik – som under krigen ble omkranset av konsentrasjonsleiren Buchenwald – og sammenligninger mellom sirenene til bombeflyet Stuka og trompetene som rev ned Jerikos murer.

Det hele rammes imidlertid inn av erkeamerikanske seriemorder-motiver: Her er estetikk og fremgangsmåter vi kjenner fra virkelige 1970-talls-psykopater som Ted Bundy og Jeffrey Dahmer og fiksjons-sadister som Patrick Bateman, den ekstremverbale børsmegler-morderen fra American Psycho.

LES OGSÅ: – Jeg får lyst til å avvise grusom­hetene med at de er oppdiktet. Men det går ikke, skriver vår anmelder om den tyske soldaten i filmen Kapteinen

Inne i kunsten

Historien fortelles med overskudd, stemningen er mer entusiastisk enn i dommedagsscenarioet Melancholia (2011) og selvdestruktiv-undersøkende Nymphomaniac (2013).

Filmskaperen er som vanlig teknisk og fortellermessig briljant, her er animerte snutter, arkivmateriale og påkostede spesialeffekter. Det veksles mellom formater og stiler; fra bevegelig kamera i dogmestil i klaustrofobiske rom til storslåtte utendørstablåer.

Landskapet vi befinner oss i føles aldri realistisk, vi kommer aldri utenfor allegorien, hele filmen befinner seg i kunsten og i refleksjoner om den. Det gjør volden lettere å akseptere, særlig for den noenlunde mediebevandrete publikummer.

Vold

Det har blitt skrevet mye om at over 100 publikummere forlot salen da The House That Jack Built ble vist under Cannes-festivalen. Da færreste har opplyst om at den aktuelle salen rommer flere tusen, at filmen varer nesten tre timer og at det slett ikke er uvanlig å «shoppe» i filmer på verdens største filmfestival.

Ingen forlot gratisvisningen filmfestivalen Oslo Pix arrangerte tidligere denne uken, trass i gjentatt vektlegging av hvor «motbydelig» filmen var. Og ja, den lar oss bli lenge i særdeles ubehagelige situasjoner og viser barne- og dyredrap og psykologisk terror med utstrakt bruk av nærbilder. Voldsscenene er forstyrrende, men ikke særlig verre enn mishandlingene i den enormt populære TV-serien Game of Thrones.

LES OGSÅ: Flere anmeldelser fra Vårt Land

Pizza og Gollum

Kritikere har mislikt filmens narsissisme, sadisme (mot publikum!) og pubertale fråtsing i grusomme bilder. Ingen av karakteristikkene er feilaktige, men The House That Jack Built er så mye mer! Den er elegant, overskuddspreget og full av humor. Som når Vergil lar seg begeistre for pizza med noen italienske gloser. Eller når tvangslidelse-diagnostiserte Jack stadig må tilbake til et åsted for å dobbeltsjekke at han ikke har etterlatt seg blodspor. Og sluttscenen må da være et lystig nikk til Gollum i Ringenes Herre?

Ved å ty til «folkekjære» seriemorder-troper og samtidig være provoserende ubehagelig, tvinger von Trier publikum til å åpne seg for de selvransakende utlegningene om kunsten og dens kostnader. Dialektikken er kostelig, man tar seg i å måpe, kanskje til og med i et halvsmil over den virtuose skamløsheten, like deler inderlig og ironisk.