Vulkaniske dikt med religiøs tone
Knut Ødegårds dikt i utval, Drankarar og galningar, har jevnlig blikket vendt mot et samlende punkt bortenfor Karlsvogna.
Knut Ødegårds utvalde dikt er komen i bokform, redigert av Endre Ruset. Her er Ødegård, med assistanse av skodspelarane Håkon Moe (bak) og Svein Solenes (som hest), under ei tidlegare opning av Bjørnsonfestivalen, som poeten i mange år var president for.
Kjell Herskedal / NTB scanpix
La deg ikke lure hvis tittelen på denne boka virker en smule sirkusaktig og elendighetsromantiserende: Knut Ødegårds sene lyrikk er voldsomme saker. Siden debuten i 1968 har moldenseren markert seg som en mangfoldig litteraturarbeider, med oversettelser fra i hovedsak islandsk, drift av festivaler og forlag, og har som forfatter beveget seg i retning en dristig, fortellende modernisme som tør å ta inn i seg store biter personlige traumer, hverdagspråk og generell upoetisert virkelighet. De eldste diktene i dette utvalget er fra 1983. Samlingene Kinomaskinist (1991) og Missa (1998) er med her i sin helhet.
Religiøs tone
Det er vanskelig å ikke lese store deler av boka som kraftig selv- og familiebiografisk. Til dette hører det blant annet med at Ødegård i 1992 konverterte til katolisismen. Religionen har vært en gjennomgangstone hele veien hos ham, noe som heller ikke skal overbetones. Men det er påfallende hvor kort vei det er fra det hellige til det profane i diktene, og enda viktigere: at det ikke er noen motsetning mellom dem. Under et sykehusopphold i diktet «Suksesjon» presses urinet fram som bilde på den katolske troen: Det skinnende gule i det skitne, altfor menneskelige. Et direkte tegn på Kristi nærvær, fjernt fra den magre lutherske sykehusprestens «avgrensa sakrament». (Hos Ødegård er ordet «ekskrement» likeså oppe i dagen, og slett ikke med negativt fortegn.)
