Verbale nødveier i nødens tid
Vigdis Hjorth er ikke bare en av våre fremste romanforfattere, men også en formidler av rang.
De fire tekstene til Vigdis Hjorth som forlaget karakteriserer som essay, har hver for seg en muntlig og direkte form som kunne berettige benevnelsen «foredrag», om det ikke var for det velkomponerte forløpet, skriver vår anmelder.
Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix/arkiv
De fire tekstene som forlaget karakteriserer som essay, har hver for seg en muntlig og direkte form som kunne berettige benevnelsen «foredrag», om det ikke var for det velkomponerte forløpet. I Å tale og å tie skriver forfatteren på sine premisser det som en gang ble kalt «litterære essays», i tradisjonen etter Sigurd Hoel, Sigrid Undset og Helge Krog.
Tekstene om Alf Prøysen og Rolf Jacobsen, Agnar Mykle og Berthold Brecht kretser alle inn et tema som får sin utfoldelse i det subtile tittelessayet om Aleksander Kiellands hemmeligheter. Også sammenstillingen av Prøysen og Jacobsen ser ut til å tjene en høyere litterær hensikt. Skraper vi litt i tekstenes overflate, handler det om hvordan disse to på ulikt vis dikter gjennom sine egne liv.
Engasjert
