Mellom beundring og forundring
Sørine Gotfredsen skriver beundringsverdig, tankevekkende og dyptpløyende i boken Fri oss fra det onde. Men den siden ved Luthers teologi som hun legger vekt på, hjelper oss egentlig lite.
Sørine Gotfredsen er modig og dyktig, som teolog, samtidsobservatør og menneskekjenner, skriver vår anmelder.
Evelyn Pecori
Sørine Gotfredsens bok om det onde har utfordret meg. Jeg har måttet lese den flere ganger. Og jeg har skrevet flere utkast til en bokomtale. Leseinntrykket spenner mellom beundring og forundring.
Beundringen er lett å beskrive. Gotfredsen er modig og dyktig. Som teolog, samtidsobservatør og menneskekjenner. Reformasjonens frodige lederskikkelse, Martin Luther, som ble feiret i fjor, ga henne stoff til spennende samtale på vår tids kulturarena. På dypet, ikke minst gjennom den teksten som er en slags hovedtekst i hennes bok: Luthers avhandling om «Den trellbundne vilje» fra 1525. Skriftet er et tilsvar til den kjente bibelhumanisten Erasmus av Rotterdams forsøk på å si noe grunnleggende om menneskets frihet og ansvar, med andre ord om «Den frie vilje». Erasmus likte ikke Luthers teologiske utvikling og profilering.
Mennesket ble tegnet i for mørke farger. Det tar lang tid før Luther svarer. Svaret er voldsomt, for dette angår etter Luthers syn selve kjernen i den bibelske åpenbaring. Inge Lønning oppsummerer Luthers gjennomgående intensjon: «Hensynet til Guds frihet og menneskets trosvisshet forlanger at læren om menneskets frie selvbestemmelse forkastes» (Verker i utvalg, IV).
