Knirk fra en sofa

Når det du husker fra samtalen mellom de reflekterte karene Solstad, Fløgstad og Willis er at «det begynte å gå nedover med det norske folk da vi fikk solcellepanel på hytta», er det rimelig sikkert at boka ikke er verd permene.

Gikk galt. To radikale forfattere og en kontroversiell samtalepartner på restaurant i Berlin, det kunne blitt noe. Jeg forventet i hvert fall noe. Kanskje at gamle forestillinger ble snudd rundt i lyset? At det ble reflektert over litt for lett glemte synder? At det fantes en og annen ny oppdagelse i et diktersinn? Og så er det unektelig noen av oss som fremdeles leter etter en klar og klingende erkjennelse av hvorfor det gikk så galt med revolusjonen og gangsynet på 70-tallet – det som preget og plaget en generasjon av dikterkollegaer og andre (som i påvente av revolusjonen ikke fikk sine stipendier). Nå er boka lest, det var det og klokere ble jeg ikke. Ikke særlig underholdt heller. Det er en bok med ustyrtelig mange «he-he-he» og «æhh, jo, he-he» og «kom igjen» – sånt som vi i journalistfaget får plukket av oss første uka på jobb. Og etter å ha «deltatt» i en samtale i ren flasketuten-peker-på-stil, tenkte jeg: nå har jeg vært med på noe helt pinlig privat noe.

Alle er enige. Fløgstad og Solstad hadde stort talent når det gjaldt å velge fiender. De sto på ideologien, de skapte fronter. Nå – i denne boka – sitter de altså, de som glødet for revolusjonen, ganske lidenskapsløse og med velviljens smil rundt munnen. Det er rørende når Solstad i sofaen legger hjernen i folder (ser vi det ikke for oss?) og sier at «jeg vet ikke helt hvorfor, men konsensusen har utviklet seg forferdelig bare i min tid. Det var langt flere offentlige stridigheter på 60- 70-tallet enn det er nå. Nå strides man ikke om uvesentligheter en gang.»