Ja visst gör det ont …

Å nevne Anna Fiskes Elven i samme åndedrag som Karin Boyes dikt «Ja visst gör det ont» (fra samlingen For trädets skuld, 1935), kan sikkert oppfattes som en tyngende bør mer enn udelt glede. Boyes dikt er lest i filler, og det er «… ont när knoppar brister, ont för det som växer och det som stänger.»

Tolkningene av det diktet favner langt mer enn en ungdomsroman der pubertet, sjenanse, heltemot og forelskelse er tema. Allikevel, det er fragmenter av den samme smerten og sprengkraften i Fiskes tekst og strek i den Brageprisbelønte Elven.

Boken sprenger, smerter og smelter hjertet mitt. Her er kvaler, kjærlighet og dramatikk. Få setter ord og bilde på pubertet som Fiske gjør det i sin første illustrerte roman for ungdom.

Hypersensitiv

Helena er en introvert tenåring. Hypersensitiv kanskje, en aktuell merke­lapp på det vi kalte følsom og nær­tagende før: «Det er rart at man kan mislike å være usynlig samtidig som man ikke vil synes.» Ordene tilhører Helena, bokas jeg, en hengslete, klønete tenåring med et rufsete hår som skjuler ansiktet. Helena er alltid oppmerksom på hva andre vil og sier. Selv kommer hun aldri for sent til noe, men det gjør Turid, og da gjør Helena det også, fordi hun hver morgen henter og venter på venninnen. Ung­domstida byr på både små og store utfordringer for Helena og familien. Den største utfordringen er den depressive faren, men det er det ingen som snakker om: «Mor og far tror jeg ikke vet, at jeg ikke får med meg noen ting. – Vi må ikke fortelle noe til Helena, hun er så følsom! Jeg er bare ungdom, men de årene jeg har levd, har jeg følt og kjent på hvordan det er å være meg, og hvordan det er å være alle andre.»

Hemmeligheter

Helenas verden er full av hemmeligheter, vonde og gode. Den beste er ­Andreas, han som sitter foran henne i matte­timen og dufter såpe slik at hun knapt kan tenke på annet. I en springende fortelling, fortettet og dampende av detaljer blir vi kjent med ungjenta og hennes følelser.

Bokas dramatiske høydepunkt og vende­punkt inntreffer der Helena redder en som går gjennom isen fra å drukne. At det er et mulig selvmordsforsøk antydes bare. Vann som strømmer, elv som fosser, is som brister, er bilder på brytningen, utviklingen i Helena. Elven kan leses som en utviklingsroman, og en kunstnerroman. Ikke minst i lys av Fiskes forrige bok, den selv­biografiske grafiske romanen for voksne, Trær jeg har møtt (No Comprendo 2017). Der var ­bokas jeg eldre, forbi puberteten, i seksuell debut som ung kvinne, på vei mot et kunstnerskap.

Glimt av lys

Der som her utvides verbal­teksten i sort/hvite tusj/pennetegninger som nå er langt røffere tegnet enn de enkle barnlige strektegningene jeg sett i tidligere bildebøker, tegneserier og bøker hun har illustrert for ­andre. Disse er mer enn 30 i tallet. Hanna tegnes i farten, ofte bortvendt, i ferd med å kle seg, syklende eller på plikt-tur med far i skogen. Far er lett lutende, blikket innadvendt, armene hjelpeløse ned langs siden. Blekket/tusjen er gnidd ut slik at han står omsluttet av en grå lavering med ørsmå spetter av gult og rødt. Talende for sinnsstemningen. Her er mye mørke og små glimt av lys. Andre steder brer sorte blekkflekker seg og forstyrrer de dagligdagse scenene, som en udefinerbar påminnelse om katastrofer og melankoli.

Det diskuteres om Elven treffer målgruppen ungdom, eller om det er de voksne leserne som liker den. Ungdom er som gruppe like uensartet som voksne, så jeg sier ja takk begge deler. Sikkert er det at Anna Fiske med Elven viser hvilket stort potensial hun også har som ­verbaltekstforfatter. Den illustrerte romanen for ungdom – og voksne – er et nytt høydepunkt fra en stor kunstner.