Intetsigende poesi for Arbeiderpartiet
Språket er forstyrrende rent og intet budskap befolker rommet mellom linjene i Det uregjerlige.
IKKE STRESS: Haagensen er på sitt beste i diktene som er plassert mellom de store, «stygge». Disse stresser ikke med å stå rakrygget, kler seg ikke i sko de ikke makter å fylle, skriver Sumaya Jirde Ali.
Baard Henriksen
Første gang jeg kom over Nils-Øivind Haagensens Facebook-dikt var da venner delte diktet «Jeg kan ikke snakke for avisredaktørene eller skuespillerne eller musikerne eller teaterfolket». En poet som i diktform motbeviser noe nedlatende Sylvi Listhaug hadde sagt om mediefolk og kunstnere? Forfriskende. Men Haagensen er ikke den første til å bruke Facebook som poetisk ventileringskanal. Håvard Rem er en annen betydelig poet som flittig publiserer engasjerende dikt, og som ung poet var det på Facebook jeg selv startet. Hvem kan klandre oss? Kanalen er tilgjengelig, en kan skrive langt og uavbrutt, og rekkevidden kan fort bli stor bare du får noen titalls delinger.
Indignert idealist
Nå er altså forlegger Haagensen aktuell med diktsamlingen Det uregjerlige. Samlingen består av politiske dikt skrevet i perioden 2017–2019. Diktene står hver for seg, men alle skildrer det samme forslitte politiske landskapet, et de fleste av oss kan kjenne igjen. Jeg-personen er en indignert idealist på venstresiden som, hadde denne eksistert i virkeligheten, nok hadde skrevet partiprogram for Arbeiderpartiet: « ... men hadde jeg fått en jente skulle hun hett Gro (...) / og får jeg en attpåklatt / en dag / så blir det Jens.». Det er rett og slett for mye av et av Norges største politiske partier i Det uregjerlige.
