Gjestfrihetens pris
ANMELDELSE: Vigdis Hjorth refser den norske selvgodheten i sin nye roman.
Uten å bli moralistisk viser Vigdis Hjorth at kunsten kan bære på en dyp kritikk, skriver vår anmelder. Her ser vi forfatteren under Riksteatret sin presentasjon av utdrag fra «Leve posthornet!» basert på hennes roman.
Roald, Berit
Alma er tekstilkunstner. Hun er skilt, har voksne barn og lever i sin lille kreative boble i et gammelt tømmerhus i skogkanten. For å overleve skaper hun faner for korps og fagforeninger, og leier ut en del av huset. På overflaten kan handlingen oppsummeres ganske kort: Et polsk par flytter inn i leiligheten, og to blir snart til tre. Men Alma får trøbbel med leietakerne: De betaler ikke på tiden, de bruker for mye strøm og varmtvann, de ekspanderer utover det lille territoriet de har fått tildelt.
I begynnelsen griper dette ikke nevneverdig inn i Almas univers, men etter hvert får de polske stadig større plass i Almas bevissthet. Hun føler seg utfordret og utnyttet, og hennes eksistens sirkler mer og mer rundt den polske familien. Hun speider på dem i vinduene: Hvorfor kommer de så sent hjem? Hva skjer egentlig i leiligheten, bare noen få meter unna henne? Hvorfor innretter de seg ikke slik som hun ville gjort? Er det bare språklige barrierer, eller er kanskje polakker snyltere?
Etter hvert forstår hun at den unge kvinnen med det lille barnet er utsatt: Mannen er voldelig. Men i stedet for at Alma blir mer overbærende, blir hun i stedet mer rigid ettersom kvinnen ikke innordner seg Almas utleieregler.
