Den blåeste tonen
Danske Vita Andersen skriver knallsterkt om egen oppvekst i nøkkelromanen Indigo.
Caroline Albertine Minor (t.v.) og Vita Andersen (t.h.) er de to danske nominerte til Nordisk råds litteraturpris 2018. Minor er nominert for novellesamlingen som på ulike vis tematiserer sorg. Andersen er nominert for romanen en selvbiografisk fortelling om omsorgssvikt i barndommen.
Keld Navntoft
«Man kan ikke kvitte seg med en ulykkelig barndom. (…) Ved å skrive om den trodde jeg såret ville heles», sier den femogsytti år gamle Vita Andersen i den danske erindringsromanen Indigo (min oversettelse). Andersen brakdebuterte i 1977 med Tryghedsnarkomaner som solgte over 100.000 eksemplarer. Med såre skildringer av lengsel etter kjærlighet, bekreftelse og tilhørighet gav tittelen opphav til et eget begrep i dansk språk. Samlingen ble kalt knekkprosa - episk forløp brutt opp av verslinjer uten tegnsetting.
Siden debuten er tilværelsens mange forsømte barn en brennende kjerne i Andersens forfatterskap. Det har fått ny aktualitet med vår tids mange sterke, mer eller mindre autentiske, barndomsskildringer fra de senere årene – Knausgårds selvsagt, men også Nils Fredrik Dahls Mor om natten fra i fjor, eller danske Erling Jepsens Kunsten at græde i kor og Den sønderjyske farm. En selvbiografisk tråd spinnes gjennom alle Andersens voksenbøker. I debuten etableres noen urscener som går igjen på litt ulike vis i forfatterskapet. I Indigo, som er nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2018, plasseres de i rett sammenheng. Forfatteren går til kilden og forteller hele historien. Det blir et oppgjør med alle som sviktet i oppveksten.
LES OGSÅ: I krysset mellom likesæle og desperasjon
