Ubehagelig virkelighet

«Drapene i Aalst» er basert på den sanne historien om ekteparet Luc de Winne og Maggie Strobbe som drepte sine to små barn på et hotell i den belgiske byen Aalst i 1999. De kvalte datteren med en pute og stakk i hjel sønnen med en saks. I dag sitter de begge dømt til livstid i fengsel. Teatermanuskriptet er bygget på det dokumentariske materialet fra rettssaken, og det er også rettssaken vi blir en del av på Nationaltheatrets nakne scene. Foran oss sitter ekteparet på hver sin stol, bak hver sin mikrofon. Et intenst, grelt lys blottlegger dem for publikum, mens aktor kun opptrer som en stemme i mørket som omringer avhøret. Slik går regissør Per-Olav Sørensen rett på, til spørsmålene vi alle vil ha svar på; Hvorfor? Hva får to mennesker til å begå en så grusom handling?

Troverdig. Ane Dahl Torp og Aksel Hennie fremviser en troverdighet og realisme i gestaltningen av ekteparet som slår en tilbake i stolen som en knyttneve. Dette er ikke teater, det er virkelighet. Og det er nettopp vissheten om den sanne historien som ligger til grunn for stykket, som gjør teateropplevelsen sterk. Skuespillerne har ikke mye å støtte seg til, der de veksler på å reise seg opp fra stolen, gå bort til mikrofonen, svare på spørsmål, og sette seg tilbake på plass igjen. Det kunne fort blitt kjedelig teater. Gjennom stemme og mimikk, tilstedeværelse og innlevelse klarer skuespillerne allikevel å fylle rommet. De forsvarer sin karakter, hvor vanskelig det enn må være. Og det er nettopp i den forskrudde oppriktigheten deres at oppmerksomheten vår griper tak. Karakterenes mangel på motforestillinger gjør at det tidvis også tvinger seg fram en nærmest ufrivillig humor. Små pustepauser som effektivt gjør at man orker å ta historien inn over seg.

Ingen morddetaljer. Dette er ikke et stykke om monstre eller morddetaljer. Gjennom avhøret tegnes et bilde av broket barndom, av ulykkelig fortid, uten at det forsvarer karakterenes handling. Men vi skimter menneskene, der de leter etter ord i sin overbevisning om at de har gjort det rette. Noe av det vanskelige med «Drapene i Aalst», er at man aldri kan unnskylde ekteparet ved å stemple de som psykisk syke. I likhet med virkeligheten blir de vurdert som normalt intelligente, mentalt oppegående. Drapene på sine barn har vært en bevisst og villet handling. Her ligger en uuttalt samfunnskritikk mot et system og et såkalt velferdssamfunn, som skaper denne -type tapere.