Stian Bromark gir et viktig bidrag til kampen mot glemselen etter 22. juli
Stian Bromark lar Utøya-ofrene fortelle åpent om de smertefulle årene som har gått siden 22. juli 2011. Boken legger grunnlag for et ennå uferdig oppgjør med det politiske tankegodset bak terroren.
MINNEMARKERING: AUF-leder Ina R. Libak, statsminister Erna Solberg og Ap-leder Jonas Gahr Støre under niårsmarkering for terrorangrepet på Utøya i fjor. Først i en sannferdig og åpen offentlig dialog er det mulig å nærme seg en slags verdimessig flokkimmunitet, som gjør at vi kan stå oss i møte med terroristen og likesinnedes forkvaklede ideologiske tanker og ideer, skriver vår anmelder.
Berit Roald
En terrorhandling kan være kort i sin utførelse, men likevel lang i sin virkning. Lyden av skudd og skrik, synet av død og lemlestelse, setter spor som fort vil vare livet ut. Ofrene fra 22. juli-massakren deler i så måte skjebne med mange krigsveteraner og Holocaust-overlevende. Ikke til å undres over at ofre og pårørende, selv ti år etter ugjerningen på Utøya og i Regjeringskvartalet, fortsatt kjenner ettervirkningene i kropp og sinn.
Stian Bromarks bok, med den talende tittelen Ingen fred å finne, lar ofrene selv fortelle om de smertefulle årene som har gått siden den gang. Boken sprenger likevel et rent individuelt perspektiv, den åpner også for politiske og eksistensielle dimensjoner knyttet til de traumatiske hendelsene. Slik får boken betydning langt utover de som sokner til Arbeiderpartiet og AUF, den angår dypest sett oss alle.
Ensom smerte
