Stavkirke som nasjonal strategi
På midten av 1800-tallet endret synet på stavkirken seg fra dunkel og primitiv til det ypperste av norsk kulturarv. Ny utstilling viser arkitekturens betydning for nasjonsbyggingen.
GJENDIKTET KIRKE: Slik mente arkitekten og maleren Franz Wilhelm Schiertz at Vang gamle kirke hadde sett ut i fortiden. Det som sto igjen av kirken ble flyttet til Karpacz i dagens Polen og gjenreist nokså likt Schiertz' tegninger fra 1841.
SMB / Dietmar Katz
I en fjellbygd i Sudetene i dagens Polen står det en stavkirke. Den ankom demontert i 1841, etter har reist hele veien fra Vang i Valdres. Hjemme i Vang hadde den vært nær ved å bli revet, svalganger og takrytter var allerede borte. En ny kirke i klassisistisk stil skulle erstatte den gamle, upraktiske etterlevningen fra middelalderen.
Stavkirkens redningsmann var maleren Johan Christian Dahl, bosatt i Dresden. Dahl var en venn av den nye tiden, han interesserte seg for kirkens historiske og kulturelle verdi. Han endte opp med å kjøpe den på auksjon – for kong Friedrich Wilhelm IV av Preussen.
Historien sier ikke så rent lite om hvordan stavkirkene endret status i denne brytningstiden i norsk historie. For bare noen tiår senere ble de av oppfattet som selve manifestasjonen av norsk arkitektur, sammen med stabbur og laftede bondehus: Et mentalt bilde på det «opprinnelig norske».
