Rushdie gir ingen plumpe karikaturer av profeten

Da Salman Rushdie ble knivstukket på scenen under et foredrag i Chautauqua i New York 12. august, ble det skrevet et nytt kapittel i den 33 år gamle historien om Sataniske vers, blasfemi og ytringsfrihet.

Jeg er født fem år etter at Ruhollah Khomeini – kjent som ayathollah Khomeini – i 1989 utstedte en fatwa mot Rushdie. Iranske styresmakter lovet 6 millioner dollar til den som henrettet ham. Etter fatwaen ble Rushdie-saken selve merkesteinen for Vestens endrede syn på islam. Det ble starten på konflikten mellom ytringsfrihet og blasfemi på den ene siden, og religionsfrihet på den andre. For meg har Rushdie derfor alltid vært et kulturelt fenomen, en figur som er så allment kjent at han fikk en liten rolle i Bridget Jones-filmene.

Jeg var derfor usikker på hva jeg skulle forvente meg da jeg begynte å lese Sataniske vers etter attentatet mot Rushdie. I mitt hode var Sataniske vers en illsint og humørløs hudfletting av islam og profeten Muhammed, noe à la Arnulf Øverlands foredrag om «Kristendommen, den tiende landeplage». Men Sataniske vers er langt fra en polemisk pamflett. Den er tvert om en burlesk, feberhet, ambisiøs og ironisk fantasi om innvandring, religion og identitet, ispedd utallige referanser til vestlig så vel som østlig kanon.