«Orfeus i underverdenen ender opp med selv å være det den kritiserer»
«Orfeus i underverdenen» er til tider herlig absurd, men kunne tjene på en strammere regi og gjendiktning.
ABSURD: En noe strammere regi og gjendiktning ville løfte den absurde humoren tydeligere frem i «Orfeus i underverdenen», ifølge kritiker Sunniva Thomassen.
Erik Berg
Myten om Orfeus er et velkjent utgangspunkt for flere tragiske operaer: Orfeus synger så vakkert at han får tillatelse til å hente opp sin elskede Evrydike fra dødsriket på en betingelse: han må love å ikke snu seg mot henne før de er tilbake på jorden. Orfeus greier naturligvis ikke å holde løftet og Evrydike forsvinner for ham for evig.
Claudio Monteverdi (1607) og Christoph W. Gluck (1762) har begge satt musikk til myten om Orfeus, men det finnes også humoristiske bearbeidelser av samme myte. I Jacques Offenbachs parodiske lette opera (eller operette) fra 1858 er ikke de unge elskende lenger så lykkelige – tvert imot er de ganske glade for å bli kvitt hverandre, men må gjøre gode miner til slett spill ettersom offentligheten generelt synes det er så sympatisk å holde sammen i monogame par. Sleng på litt satire over operasjangeren, sutrete og frivole guder, en ubestemmelig men bastant folkeopinion og 52 frittgående sauer – voilà, du har en operamusikalsk revy på Den Norske Opera & Ballett, nemlig Orfeus i Underverdenen anno 2021.
Innrømmelse
Bestill abonnement her
KJØP
