Linn Ullmann gir mørket en personlig form

Linn Ullmanns nye roman, Jente, 1983, har nok stoff i seg til å romme et dusin bøker. For det første fortsetter Ullmann der hun slapp med kritikerroste De urolige fra 2015, som handlet om foreldrene Liv Ullmann og Ingmar Bergman. For det andre er Jente, 1983 en eksplosiv metoo-roman om skjeve maktforhold mellom en eldre mann og en ung jente. For det tredje, og for meg kanskje aller viktigst, er høstens utgivelse en bok om depresjon, om angst, og om å prøve å finne tilbake til seg selv. Resultatet er en svært interessant, om enn veldig terapeutisk, bok.

Jeg-et før og nå

For å begynne fra starten: Jente, 1983 er på mange måter skrevet over samme lest som De urolige. Ullmann utforsker spennet mellom våre fortidige og nåtidige jeg, mellom minne og glemsel, i en roman der hovedpersonen virker å dele alle karakteristika med Ullmann selv og heter Karin, som for øvrig er det første av Ullmanns to offisielle fornavn. Denne gangen er det imidlertid ikke foreldre og barndom som står i fokus, men vinteren 1983, når Karin er 16 år og bor i New York med sin skuespillermor. Der møter hun A, som er fotograf i førtiårene som jobber for det franske motemagasinet Vogue. A vil at Karin skal komme til Paris for å bli tatt bilde av, og det gjør hun, til tross for sin mors protester. I Paris glemmer Karin adressen til hotellet hun bor på, og banker på hos A, som er den eneste adressen hun har nedskrevet.