Knausgårds lusking rundt det tause
Karl Ove Knausgård gjør forsøk etter forsøk på å få realismen til å romme noe nytt og annet. Og hvorfor ikke? Hvis det metafysiske eller paranormale har noen betydning, må det være midt i det hverdagslige, skriver Åste Dokka.
OMRISS: Karl Ove Knausgårds skrift er omriss, ikke utlegning, og bare slik kan det ubesvarlige tre fram med troverdighet.
Nina Rangøy
Med unntak av forlagets omtale, er det få indikasjoner på at Nattskolen er fjerde bind i Karl Ove Knausgårds Morgenstjernen-serie. Jeg har registrert videreføring av kun én figurant (Egil Stray), og det bare så vidt, men ikke noe av den konkrete tematikken eller hendelsene fra de tre foregående romanene.
Det er et helt greit valg. Med Ute av verden/En tid for alt har Knausgård også tidligere vist at begrepet «serie» ikke trenger å bety det vi tror.
Men denne måten å skrive en serie på, med tilsynelatende få tilknytningspunkter mellom bøkene, byr seg fram til fortolkning. Bokrekka framstår som et resultat av at Knausgård har bestemt seg for å skrive bøker som åpner døra inn til det okkulte, det åndelige, det utenkelige, for så å gjøre forsøk etter forsøk på å få den vante realismen sin til å romme noe nytt og annet.
