Formens mester fomler litt
ANMELDELSE: Ambisiøst om norsk klasse, sosialdemokrati, asylpolitikk og rasisme. Men det er viktigere at Carl Frode Tiller skriver som smør.
MESTER: – Å lese Tillers prosa er som å stige ned i et lindrende bad av gjennomsiktig språk og presise observasjoner. Tiller er og blir en formens mester, skriver Vårt Lands anmelder om hans helt nye bok, «Arbeidarhjerte».
Trine Melhuus
Det er Carl Frode Tiller-høst, og vi skal igjen til Namsos, arbeideroppvekst på søttitallet og en klassereise som ikke har gjort livet enklere for hovedpersonen.
I denne boka heter han Trond. Vi møter ham som middelaldrende akademiker og Ap-velger i Trondheim, og raskt tegnes det et kart der alle slags posisjoner i nyere norsk historie har fått tildelt en representativ karakterer: Faren er gammel NKP-er og sagbruksarbeider, broren håndverker og FrP-er, den avdøde mora forlot oppvekstens bedehus, men ikke usåret. Barndommens nabofamilie lå halvt utslått i alkoholisme og omsorgssvikt. Svigerforeldrene er likestilte kunstere og SV-ere uten økonomiske bekymringer, morfaren streng pietist, svigerinna skravlete, kunnskapsløs og konvensjonelt damete. Kona Therese er med tida blitt en hybrid av idealistisk kunstner og småborgerlig vestkantfrue, noe som skurrer mer enn det tilfører kompleksitet.
I barndomshjemmet er det sigarettrøyk, plastknagger og nylonsnorer. I akademikerhjemmet rotete bokhyller, naturvin og avslappede minglefester. Trond og Therese er parodier på høyt utdannet middelklasse, men jeg er usikker på om villastrøk-konvensjonene de lydig følger er litt vel overdrevne. Scenen er uansett satt, klassereisen foretatt.
