«Femten år» hadde kanskje vært bedre om den kom ut i 1968
Vigdis Hjorths nye roman om en tenåring som avdekker sin families falskhet er overraskende gammelmodig.
MER ENDIMENSJONAL: Vigdis Hjorths nye roman mangle den emosjonelle ambivalensen og kompleksiteten som gjorde «Arv og miljø» og «Er mor død» så gode, mener vår anmelder.
Erlend Berge
Det er ikke mulig å se forskjell på en fri mann og en slave av besteborgerlighetens forventninger, skriver Søren Kirkegaard. En mann kan leve et stillferdig liv med kone og barn, skjøtte sitt arbeid og gå i kirken hver søndag, og utenfra vil det være umulig å se hvorfor han gjør det.
Forskjellen ligger i motivasjonen: Gjør han det fordi han ønsker det, er han fri, gjør han det fordi det er det som er «normalt», er han ufri.
Jeg hørte Vigdis Hjorth, en kirkegaardianer på sin hals, forelese om denne forskjellen på en litteraturfestival for noen år siden. Etter det har jeg begynt å tenke at spørsmålet om å leve et liv der man er sann mot seg selv er et grunntema i mange av Hjorths bøker.
