Er identitetspolitikken egentlig sprø?
Frank Rossaviks De korrekte blir aldri en ordentlig interessant bok.
PÅ OVERFLATEN: Frank Rossavik prøver sjeldent virkelig å forstå gapet mellom liberale samfunnsdebattanter som ham selv og hans identitetspolitiske meningsmotstandere, mener vår anmelder.
Vegard Wivestad Grøtt
Det er mye som kan virke latterlig med identitetspolitiske aktivister, de som også blir kalt woke. Høyt på sin hest sitter de, og sure er de. Samtidig har identitetspolitikken, hvis man da skal kalle den det, satt søkelys på hvordan strukturelle forskjeller og historisk urettferdighet systematisk fører til diskriminering av minoritetsgrupper. Det er vanskelig å se for seg at #metoo eller Black Lives Matter ville ha blitt store bevegelser uten.
Men akk, så irriterende de kan være!
Irritasjon virker å være en grunntone i Aftenposten-kommentator Frank Rossaviks nye bok, De korrekte, der han presenterer, analyserer og kritiserer identitetspolitikk. «Et underliggende spørsmål i dette kapitlet er om de identitetspolitiske aktivistene egentlig er sprø», skriver han et sted i boken. Selv om han rett etterpå legger til at man kan innvende at det er kritikerne av identitetspolitikken som er sprø, synes jeg setningen oppsummerer tonen i De korrekte: Rossavik tar ikke identitetspolitikken på alvor. Derfor blir De korrekte aldri en ordentlig interessant bok.
