En mer ærlig film om skrøpelighet finnes ikke
Vortex slipper ikke inn en eneste strime av lys i sin meditative skildring av demens og livets siste dager.
ÆRLIG OM DEMENS: Elle (Francoise Lebrun) har mistet kognitive evner. Hvordan skal ektemannen Lui (Dario Argento) hanskes med en kone han knapt kan kommunisere med?
Fra filmen
Vortex innledes med en dedikasjon til alle som opplever at «hjernen råtner før hjertet» og kaster oss deretter ut i en to og halv timelang meditasjon over demens og alderdom. Med nærgående kamera følger vi et aldrende ektepar med nye, uoverkommelige utfordringer. Elle (Francoise Lebrun) har mistet kognitive evner, hun glemmer å skru av komfyrgassen og gir seg ut på meningsløse turer i nærområdets butikker. Hvordan skal ektemannen Lui (Dario Argento) hanskes med en kone han knapt kan kommunisere med? Det er det nærmeste filmen kommer et egentlig plott – det skildres betydelig mer enn det fortelles.
Suggererende misantropi
I nesten all omtale av Vortex – i kritikk som i markedsføring – understrekes det hvordan den møysommelige og sendrektige fortellerstilen avviker fra filmskaperens tidligere verker. For å poengtere kontrasten, omtales gjerne Gaspar Noè som enfant terrible, en provokatør. Fransk-argentinerens forrige film på norske kinoer var – helt bokstavelig talt – en fargesterk orgie i vold og sex, rytmisk ledsaget av housemusikk.
