En kirke for hele mennesket
Den ortodokse kirke favner de troendes liv i et altomfattende trosunivers, skriver Caroline Serck-Hanssen og hjelper oss til å forstå det som snart er Norges tredje største kirkesamfunn.
DET SKJØNNE: Den ortodokse troen ytres og formidles gjennom skjønnhet, både kunst og musikk. Bildet er fra den serbisk-ortodokse kirken.
Darko Vojinovic
Det var synet på Den hellige ånd som førte til at kirken i øst og vest skilte lag etter tusen års fellesskap. Kirkene med sentrum i Konstantinopel ville ikke være med på forandringen av trosbekjennelsen som Roma og de vestlige kirkene innførte. De holdt fast på at Ånden utgår fra Faderen.
I vest sa man at Ånden også utgår fra Sønnen – det som heter filioque. Dermed ble Åndens virke knyttet til Ordet. I øst uttrykkes og formidles troen gjennom skjønnhet, følelser og kropp – ikke bare gjennom intellektet. Det er en tro for hele mennesket og hele skaperverket.
Den ortodokse kirkes selvforståelse er derfor at den er den opprinnelige kristne kirken som har holdt fast ved den rette tilbedelse og tro. Den er ikke en organisasjon som kan tegnes opp på et oversiktlig kart, men snarere en organisme vokst fram gjennom århundrene, påvirket både av politikk og teologi. Det er en mangslungen og tildels rotete samling av kirker uten noen klar toppleder.
