«Dødens kunst» anmeldt: Å nærme seg det aller fjerneste
Edwidge Danticat evner å se dødens alminnelighet og katastrofe med samme blikk. Det er denne bokas største kunst.
SKRIFT OG SORG: Den haitisk-amerikanske forfatteren Edwidge Danticat skriver om døden fra et personlig perspektiv – og via andre forfatteres skildringer. Utgangspunktet er morens bortgang i 2014.
Lynn Savarese
Av de bøkene jeg har lest den siste tida, er det denne som i størst grad har preget humøret mitt. Naturlig nok skyldes dette tema for boka: Den haitisk-amerikanske forfatteren Edwidge Danticat (f. 1969) mistet i 2014 mora si til kreft, og skriver om døden fra dette personlige perspektivet og gjennom andre forfatteres skildringer.
I Linn Ullmanns forord introduseres vi for et i norsk sammenheng ukjent forfatterskap, som ifølge Ullmann er et skattekammer av erfaringer. Danticat blei født i Haiti i 1969 og flytta til USA som tolvåring. Da hadde allerede foreldrene hennes emigrert flere år i forveien, og Danticat levd de tidlige barndomsårene langt unna sine nærmeste omsorgspersoner.
Boka inneholder dermed dype, men dagligdagse innsikter om kulturell identitet. Skjønt, det er forholdet mellom mor og datter som er ankeret. Men ankeret blir skjørere idet moras feste i livet slipper tak, og forfatteren må gripe til ordene.
