Det tragikomiske eventyret om en foreldet og utlevd lektor
ANMELDELSE: Alt som Dag Solstad skildrer i Genanse og verdighet, har bare blitt verre i løpet av de 31 årene siden romanen kom ut, men heldigvis kan vi le av det.
HÅPLØSHET: «Genanse og verdighet» er en av Solstads største romaner. Men skal vi, som hovedpersonen Elias Rukla, hengi oss til håpløsheten?
Lars O. Flydal/Vårt Land
Det henger en så tung skjebne over Elias Rukla, hovedpersonen i Genanse og verdighet (1994), at han kan minne om en eventyrskikkelse.
For så vidt gjelder dette flere av Dag Solstads romanpersoner, fanget som de er i sine historiske omstendigheter. I likhet med figurene som befolker de norske folkeeventyrene, lar de seg lett forstå som nokså karikerte bilder på noe større.
Men til forskjell fra eventyrfigurene som bor uti skogen i sine fattigslige stuer og drømmer om prinsessen og halve kongeriket, så er den triste skjebnen som har blitt Rukla til del, å være en dårlig betalt lektor på Fagerborg videregående skole i Oslo. Den eventyrlige drømmen om noe annet og noe mer har i Solstads romaner, og kanskje spesielt Genanse og verdighet, blitt appropriert av kapitalismen.
