Bach til gull
Det Norske Solistkor har sunget seg til det franske magasinet Diapasons gullstemmegaffel, den henger høyt. Bach, denne gangen – hans motetter duver og skinner under Grete Pedersens og Vårherres herredømme.
Dette er stort, og det skygger likevel ikke for noen, skriver vår anmelder om Det Norske Solistkors framføring av Johann Sebastian Bachs motetter.
Bjørn Bertheussen
Bach var en sinnrik, komplisert mann med mange lag. En rask opptelling i nær omegn resulterer i at Bach er «den store», den man aldri blir lei, «rockeren» Bach, som inspirer rockere og fiolinnerder om hverandre, det svinger. Hvorfor han er så stor er det mange som gir bud på, det er lag på lag og det finnes ikke noe svar. For ytre sett fremkaller han ikke noen kroppsvarme, dens lidenskap hører hjemme i høyere himler. Og denne fornemmelsen kan det være som 350 år etter slår inn i en verden som er mer opptatt av kropp enn sjel.
Stor gåte
Johann Sebastian Bachs motetter er en like stor gåte som mannen, en vet ikke når de ble til – knapt hvor. Men de er her og blåser pust i døde sjeler, det finnes knapt noe mer livsbejaende enn disse korsatsene som har «død» i annenhver setning. De ble brukt i begravelser, naturlig nok. Det handler om gleden i Gud og dødens fordervelige endelikt. Det er klart de lever, disse motettene. Singet dem Herrn ein neues Lied (Syng for Herren enn ny sang) for eksempel, er til å danse til. Og når det synges som her, prikler det i huden, kroppen tar det opp.
