Anmeldelse: «Sangria i parken» setter forvrengt kjønnsdebatt på spissen
Nils-Øivind Haagensen retter et ironisk og underholdende blikk mot de harde frontene i debatten om kjønn og makt.
SKRÅBLIKK PÅ KJØNN: Nils-Øivind Haagensens nye roman minner oss om at metoo-bølgen også har gitt oss pseudo-problemstillinger som truer med å sette dagsorden i en slik grad at viktige samtaler om kjønnsforskjeller ikke føres, mener vår anmelder.
Baard Henriksen
Skal vi la være å lese Ikaros, Line og Epp fordi forfatteren Axel Jensens adferd overfor kvinner i deler av livet var klanderverdig?
Ikke siden sekstitallet har vi opplevd et lignende engasjement mot enhver form for undertrykking som i dag. At debattklimaet som har oppstått i kjølvannet av den identitetspolitiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land også fører til polarisering og posisjonering, er det heller ingen tvil om.
Sangria i parken, Nils-Øivind Haagensens femte roman, åpner med at forfatteren Aksel observerer kameraten forulempe en felles venninne. Hendelsen hermer Donald Trumps skammelige og utskjelt replikk om hvordan kvinner skal håndteres. Aksel reagerer prompte, men trer også inn i varsler-rollen, som en plutselig frigjørende handling. Guttevennene går i harnisk og tre av dem vil ikke lenger se ham.
