Anmeldelse: Et hovedverk i Jon Fosses forfatterskap
Jon Fosses «Septologien» vil bli stående som et sentralt verk i den norske litterære kanon.
KLASSIKER: Septologien av Jon Fosse vil bli stående som et hovedverk i Fosses forfatterskap, og i den norske litterære kanon, hevder kritiker Ulla Svalheim.
Håkon Mosvold Larsen
Septologien oser av storhet. Allerede i bøkenes fysiske utforming vises dette: De gylne bokmerkesnorene gjør dem bibellignende, de store bokstavene på svart bakgrunn på omslagene formidler høystemthet, ikke minst fordi titlene er skrevet i bronse, sølv og til slutt gull.
Heldigvis mer enn matcher innholdet. For Norges største nålevende dramatiker, topp tre-største forfatter, den i Nobelpris-sammenhenger ofte nevnte Jon Fosse, har gjort det igjen. Dette er bøker som vil bli stående som et hovedverk i Fosses forfatterskap, og, tør jeg påstå, i den norske litterære kanon.
Septologien består av sju romaner fordelt på tre bøker, eller kanskje heller én roman i sju deler, fordelt på tre bøker: Det andre namnet (2019), Eg er ein annan (2020) og til slutt årets bok, Eit nytt namn. Men egentlig gir det ikke mening å skille bøkene fra hverandre, verken med tanke på innhold eller kvalitet, heller oppleves de som én bok. Denne boka er ei oppvekstskildring, en kunstnerroman, ei fortelling om kjærlighet og vennskap, om ensomhet og savn. Men mest av alt er den ei utforskning av hvordan virkeligheta for en troende kan se ut.
