Anmeldelse: Dune er severdig, men tung på labben
Denis Villeneuves sci-fi-epos er visuelt slagkraftig, men gir seeren lite å undre seg over.
STJERNE: Dune lener seg for tungt på nærbilder av Timothy Chalamets følsomme ansikt, akkompagnert av Hans Zimmers komposisjoner, skriver Einar Aarvig.
SF Studios/Warner Bros
«Jeg ville skape Gud. En profet som skulle forandre sinnene til menneskeheten». Det mildt sagt høye til ambisjonsnivået til filmskaperen Alejandro Jodorowsky kan ha bidratt til at han aldri fikk realisert sin versjon av Frank Herberts roman Dune på 1970-tallet. Mick Jagger, Salvador Dali og Orson Welles var tiltenkt roller, Pink Floyd skulle stå for musikken, og varigheten var tenkt å være om lag fjorten timer.
Innflytelsesrike vrakrester
Dokumentaren Jodorowsky’s Dune fra 2013 diskuterer hvordan disse ambisjonene ble for mye for Hollywood, og hvordan vrakrester fra det krasjlandede prosjektet ble avgjørende for store filmserier som Star Wars, Alien og Terminator – filmer som i sin tur har vært svært innflytelsesrike. I 1984 ble Dune filmatisert av en lovende, kunstnerisk regissør ved navn David Lynch, og enigheten om at resultatet ble katastrofalt er nesten total: Det eneste gode med Lynch-versjonen av Dune, var at den innledet et svært fruktbart samarbeid mellom regissøren og skuespilleren Kyle MacLachlan.
