Anmeldelse: Det stråler av Haydns «Skapelsen» under Antonini

Én ting er sikkert – det er vanskelig og å adskille tro og musikk hos Joseph Haydn (1732–1809), alt han skrev ba han Gud velsigne, alt han hadde skapt, takket han Gud for. Sånn sett var det helt naturlig og nok at solen skinte, DNA-spor var han lite interessert i. Det skapte var skapt. Og likevel – den som legger øret til verdensaltets musikk, har lett for å skli ut. Men ikke Haydn. Ikke i det hele tatt. Klarere musikk enn Haydns finnes knapt. Derfor inspirerer han ikke bare oss alminnelige, han er også komponistenes favoritt.

Ikke gravalvorlig

Spiller ut av kaos. En ny og varmende innspilling fra tampen av fjoråret tar pulsen på Haydn, på nettopp Skapelsen. Den ledes av Vivaldi-spesialisten Giovanni Antonini, han «spiller» dyr og fugler og fisker og trær og hav ut av kaos, det er som det lyder: All religiøs sannhet begynner med på ett eller annet vis å akseptere Skapelsen, enten den har gått fort eller sakte. Gravalvor lå ikke for Haydn, han hadde tro på den musikken som fikk menneskene til å danse, synge og le, som han sa. Og den vennligheten er hans storverk Skapelsenbygget opp av – en orkestrering, som virkelig er til å smile av – det ligger og ulmer, tar av gårde, for plutselig å ta en annen retning. Kjent Haydn-triks (særlig i symfonien, men også her).