Å kjempe for egen sannhet
Søren Kierkegaard er en trofast følgesvenn i Vigdis Hjorths forfatterskap. Nå følges han av Freud og Jung. Romanen Arv og miljø er både nådeløs og lysende.
HJERTEBLOD: Vigdis Hjorths nye roman er følelsesmessig intens og rasende, skrevet med hjerteblod og energi. Romanen er et foreløpig høydepunkt i et forfatterskap som stadig blir mer aktuelt, mener vår anmelder.
Erlend Berge
I Vigdis Hjorths forfatterskap er hennes eget liv et produktivt utgangspunkt. Hun endrer, dikter om, og gir biografiske elementer fiktiv ramme. Miksen av sannhet og fiksjon er Hjorths metode. Samtidig er skrivingen en pågående utforsking av smerte og sannhet. Skriving ses som konstant selvrefleksjon: «som et instinkt, en lindring, en måte å tenke og forstå, å finne ut av livet på, slik har hun overlevd,» tenker Nina Færøyvik i Fordeler og ulemper ved å være til (2005). Også i denne romanen er utgangspunktet for skriving «En uopphørlig utforsking, en nødvendig utgraving full av kortslutninger og ufrivillige hjemsøkninger.»
Relasjoner
Som ofte hos Hjorth, handler det i Arv og miljø om relasjoner mellom mennesker. Uenighet om arv setter i gang handlingen. Foreldrene deler ulikt. To av barna har vært mer til stede for foreldrene og deltatt i vedlikeholdet av familiens to hytter. Derfor skal disse to arve hyttene. Det skaper splid.
