‹Putin har fått alarmen til å ringe›

Nato-toppmøtet i Wales blir et høyprofilert møte i skyggen av en økende russisk trussel på dørstokken til Europa. Professor Janne Haaland Matlary ved Universitetet i Oslo og Forsvarets høgskole sier møtet kan bli det viktigste siden Berlinmurens fall:

– Toppmøtet er viktig for å møte det nye risiko- og trusselbildet som har oppstått i kjølvannet av president Vladimir Putins mer aggressive politikk, som vi nå ser utspiller seg i og ved Ukraina. Nato må vedta tiltak som avskrekker Russland, samt befeste samarbeidet med Ukraina gjennom Partnerskap for fred. Samtidig må Nato snu en utvikling med sterkt reduserte forsvarsbudsjetter i de fleste medlemslandene. Vi ser kutt på opp mot 8-10 prosent per år. Den militære kapasiteten i de fleste medlemslandene har nådd et kritisk lavt nivå.

– Du etterlyser en opprustning i Nato?

– Forsvarsbudsjettene må økes enda mer enn nominell prisstigning, fordi prisene på militært materiell stiger mye raskere enn i sivil sektor. Behovet for mer slagkraftig forsvar er desto sterkere når vi ser Russlands voldsomme økning av forsvarsbudsjettet. Hvis ikke noe drastisk blir gjort, vil ikke de europeiske medlemslandene ha noen reell forsvarsevne mot naboen i øst.

– Kan vi ikke stole på at verdens ledende militærmakt, USA, kommer til unnsetning?

– USA leder ikke lenger an som før. De vil ikke lenger være verdens politimann og garantist for Europas sikkerhet. Nedskjæringene i Europa har økt USAs andel av Nato-budsjettet til 77 prosent, og den klare beskjeden fra president Obama er at Europa må ta en større del av regningen selv. Nå har Putins oppførsel utløst alarmklokkene, slik at alle ser behovet for en kursendring med økt europeisk forsvarsinnsats.

– Kan man slå en strek over Founding Act fra 2007, der Nato og Russland erklærte at de la gammelt fiendskap bak seg og skulle samarbeide om å skape en varig nordatlantisk fred?

– Den avtalen har Russland selv slått en tydelig strek over, ved å opptre truende i Øst-Europa og i grenseområdene mot Nato-medlemsland. Først sendte de 40.000 tropper inn mot Ukraina-grensen, så annekterte de Krim og deretter har de sendt tropper og kampstyrker til Donetsk og Luhansk i Øst-Ukraina. Og bare i forrige uke krenket russiske fly finsk luftrom tre ganger, åpenbart for å teste reaksjonene i vest. Men Nato vil selvsagt ikke formelt fravike avtalen, men øve mye mer i Øst-Europa selv om man ikke anlegger baser der.

– Så de har brutt avtalen?

– Avtalen forutsetter at begge parter er tilbakeholdne med militær aktivitet, øvelser og stasjonering av tropper. Når vi helt siden Nato-utvidelsen østover på 90-tallet har hørt fra russisk hold at «Nato er en offensiv allianse som omringer oss», så er det kalkulert politisk retorikk. Russerne vet at Nato ikke er en offensiv allianse, men en forsvarsallianse. Men Nato kan aldri la Russland få veto over utvidelser, og aldri avtale at Ukraina eller andre land skal utelukkes fra framtidig medlemskap.

– Er vi tilbake i den kalde krigen?

– Både og. Vi har ikke lenger trussel om kjernefysisk krig, selv om Putin forleden snakket om Russlands atomvåpen i forbindelse med Ukraina. Det er heller ikke to likeverdige parter, til det er USA mye sterkere militært. Men vi ser at Russland vil tilbake til sin stormaktstatus, med en realpolitisk forståelse av verden der verken Nato eller EU kan ekspandere østover. Kreml sitt syn er at det skal være en deling av interessesfærer mellom Russland og Europa, der de kan bestemme i sine nærområder. Finland opplevde 40 års «finlandisering», nå kan vi snakke om «ukrainisering». Det er det samme mønsteret, at Russland skal ha det siste ord i landets veivalg. En slik praksis bryter FN-pakten og alle prinsipper om moderne suverenitet, og det kan og vil Vesten ikke akseptere.

– Forstår du at Russland ikke ønsker en potensiell fiende på sin egen dørstokk?

– Vi kan ikke si ja til en realpolitikk der russisk makt skal diktere politikken i suverene nabostater. Europa må derfor være forberedt på å ta risikoen ved å ha konfliktfylte relasjoner til Russland. Vi må bruke økonomisk makt for å legge press på Putin, med den intensjon at han innser at det vil påføre Russland så mye skade at det ikke er i landets interesse å ture fram overfor Ukraina og andre naboer.

– Makt i stedet for diplomati?

– Diplomati er alltid maktutøvelse, gjennom overtalelse, insentiver og press. En kombinasjon av gulrot og pisk er selve essensen av diplomatiet. Europa mot Russland er ikke noen vinn-vinn-situasjon, men en konflikt mellom to motstandere. Det krever strategi for bruk av pressmidler.

– Risikerer vi å tirre den russiske bjørnen og gjøre den farligere?

– Nei. Det er ettergivenhet som er det farlige. Det vil gi appetitt til å gå videre. Russerne er flinke strateger, og de bruker militærmakt der vi ikke gjør det. I det lange løp er det russerne som vil få økonomiske problemer gjennom vestlige sanksjoner, derfor er det rasjonelt at vi setter inn støtet der. Men det vil koste her også.

– Hvilke verdier står på spill i denne konflikten?

– Det står om vårt system med liberalt demokrati, markedsøkonomi og en rettsstat. Det er en samfunnsform vi ikke kan kompromisse med. Vi må stå for et syn der Ukraina og andre østeuropeiske land har en like selvsagt rett som oss til å velge hvem de vil samarbeide med og hvor de vil tilhøre, inklusive retten til EU-medlemskap om de ønsker det. Nato sin rolle blir da å avskrekke militært på vegne av sine medlemsstater, mens EU blir viktigste politiske aktør for å tilby samarbeid framover.

– Hvilken betydning har den nye isfronten for Norge?

– Stor, og dessverre negativ. Vi har felles grense med Russland og har mye med russerne å gjøre i Barentsregionen. Sanksjonene berører norsk næringsliv, og vi har flere potensielle konfliktområder med vår store nabo.

– Hva blir Jens Stoltenbergs største utfordring som Nato-sjef?

– Det blir krevende å overta mens Nato er i en så stor konflikt med Russland. For å lykkes må han samarbeide godt og samkjøre politikken med sentrale statsledere som Obama, Merkel, Cameron og Hollande.

– Skal han ta Nato hjem for å vokte eget nabolag etter et tiår som global politimann?

– Avskrekking av Russland og bedring av hjemmeforsvaret blir første prioritet, men Nato kan ikke løpe fra problemene ute. Vi har et Afghanistan som omtrent kan kollapse når Nato-styrkene trekkes ut, og så har vi hele Midtøsten og deler av Afrika som herjes av islamistisk terror.

– Skal Nato bekjempe Den islamske stat (IS)?

– Militært må trusselen fra IS primært bekjempes av lokale styrker, med amerikansk luftstøtte og spesialstyrker på bakken for å lede ild og finne mål. Men Nato-land må inn med våpenstøtte, slik Tyskland gir til de kurdiske peshmerga-styrkene, med den begrunnelse fra Angela Merkel at IS også truer vår sikkerhet. Mitt klare syn er at også den norske regjeringen må si ja til å kunne bidra med militær kapasitet dersom det er nødvendig. Humanitær støtte er bra, men ikke nok.