– Norske kristne er feige hjemme

– Når jeg møter unge folk som reiser ut som tøffe evangelister, men som hjemme i Norge aldri har tatt en øl og snakket om troen med ikke-kristne venner, begynner jeg å lure på hva som egentlig er motivasjonen deres: Hvorfor tør de å gjøre det der ute, men ikke hjemme? spør Arne Olav Øyhus, professor og leder for Senter for utviklingsstudier ved Universitetet i Agder.

Han leverer en skyllebøtte til norske misjonærer og kristne bistandsarbeidere, og mener de ikke lykkes i å kommunisere tro.

Øyhus deler dem i to retninger, som han mener begge preges av en godt innarbeidet feighet:

• De som proklamerer evangeliet høyt og tydelig ute, men som hjemme i Norge lukker seg inne i «den kristne boblen» de er vokst opp i.

• De som reiser ut for en av de trosbaserte NGO-ene, men som underkommuniserer eller skjuler sitt motiv for å drive bistandsarbeid både ute og hjemme. NGO er forkortelsen for non-govermental organization, og betyr på norsk en frivillig organisasjon.

Påvirker kirken. – Muslimer kan du se nærmest stoppe på gata for å rulle ut bønneteppet og be. Men å be fadervår på trikken, vil du aldri se en norsk kristen gjøre. For her i landet er tro en privat ting. Og jeg opplever faktisk at feigheten til de kristne er blitt et problem for kirken. Slik har den gjort seg selv uvesentlig.

– Ved at de gode gjerningene er gjemt bort?

– Det er jo ikke sikkert at gjerningene er gode, men man har i hvert fall hatt et håp om å gjøre gode gjerninger. Så man har gjemt bort det man gjør. Og motivasjonen er gjemt bort. Kristen-Norge har i det hele tatt gjemt seg bort ved å lage egne internatskoler og skjærgårdsfestivaler, og knapt forholde seg til ikke-kristne naboer i Norge. Lederne kan være barske samfunnsrefsere internt, men budskapet når ikke ut. For å risikere å bli konfrontert med at man kristen er noe man bare ikke gjør, mener Øyhus.

Eget oppgjør. Vårt Land skrev i går om en FN-rapport som dokumenterte hvordan såkalte trosbaserte organisasjoner (TBO) er blitt en maktfaktor i bistandssektoren de siste to tiårene.

– I årevis har trosbaserte organisasjoner seilt under falskt flagg for å tekkes det store publikum, mener professoren ved universitetet i Agder.

Han sier det er sjeldent å høre studenter snakke om at det er slik de finner motivasjon til å gå inn i bistandsarbeid, til tross for at han antar at en høy andel av studentene nettopp i Kristiansand har kristen bakgrunn.

Selv tar han oppgjør med sin egen fortid som bistandsarbeider i Sudan.

– Jeg var nøye med å si at «Vi i Kirkens Nødhjelp driver ikke med noe misjon, vi altså». Og det gjorde vi jo heller ikke. Men kanskje burde vi ha gjort det. For grunnen til at folk går inn i bistandsarbeid for en slik organisasjon er gjerne nettopp fordi man har en tro. Og om ikke annet burde vi gjort det for å ta menneskene vi jobbet blant i sør på alvor. Men det gjorde vi heller ikke. På tross av at vi hver eneste dag så hvor viktig troen var for dem vi drev bistandsarbeid hos.

Uklart budskap. – Hvilken forskjell vil det spille at utviklingsminister Erik Solheim løfter frem trosbasert bistand?

– Det vil nok bety at flere tør å si at troen betyr noe for virksomheten. Men skal kristendommen bli vesentlig her i Norge, må troende komme seg ut av bobla og stå for noe i storsamfunnet.

– Hvordan evner de ulike organisasjonene å kommunisere tro?

– Kirkens Nødhjelp og Strømmestiftelsen, hvor jeg selv sitter i representantskapet, er for bleike. De hører til en gruppe organisasjoner som i møte med blant annet Norad har vært redde for å fremstå sekteriske, og dermed i dag oppfattes knapt som kristne organisasjoner. Og ellers i miljøet sier man gjerne om slike at «de gjør så mye bra, så la oss glemme at de er religiøse.

– Når det gjelder Misjonsselskapet og Norsk Luthersk Misjonssamband er det ikke tvil om hva M'ene i NMS og NLM står for. Men her om dagen så jeg en annonse for noen som kalte seg selv HimalPartner. Hva i alle dager er det?

– Det er den tidligere Tibetmisjonen.

– Navnet kunne tilhørt et reisebyrå, et import-eksportfirma, hva som helst. Det kommuniserer ingenting.

Islam. Når «TBO» er blitt en snakkis i bistandssektoren, tror Øyhus det først og fremst handler om oppmerksomheten rundt radikal islam:

– Du blir jo nødt til å reflektere over hvorfor noen er villig til å begå både mord og selvmord, men også gode gjerninger på grunn av sin tro, sier Øyhus.