Stå på stolen!

Fordi jeg blir så begeistret at jeg bare må høyere opp, fordi jeg vil se bedre, fordi jeg har noe viktig å si og vil bli sett. Det hender jeg står på stolen. Men kanskje kunne jeg gjort det oftere?

Jeg har jo verdens beste tro å dele! Det synes mine muslimske og nyreligiøse venner også at de har, men i dag handler det om min egen: Om Gud, alle tings opphav, som har skapt mennesket i sitt bilde og elsker, elsker, elsker oss alle, slik vi er, på godt og vondt. Om Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske, frelser og befrier, som har kjent menneskelivet på kroppen, seiret over synd, ondskap og død, og hver dag møter oss med sin nåde. Om Den Hellige Ånd, som lever med oss, trøster, leger, veileder, skaper tro og skaper fellesskap. Til verdens ender. - Opp på stolen!

Noen av oss kommer fra en sammenheng hvor vi fikk overdose av begeistrede vitnesbyrd, og synes ikke vi trenger at noen står på stolen og vitner. Andre av oss vokste opp i et ikke-kristent miljø, eller i en sammenheng der diskusjon og problematisering av tro fikk mer plass enn lovsangen. Jeg opplevde egentlig rom for begge deler. Men jeg går mange runder med Gud og bibel, tro og teologi - og noen ganger trenger jeg å takke og lovprise Gud mer, uten å problematisere. Hver sin grøft.

For flere år siden satt jeg ved lekeplassen på Aker Brygge og holdt øye med mine tre små håpefulle i klatrestativet. Plutselig hørte jeg seksåringens klare sangstemme fra toppen av stativet: Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, blant mennesker som har Guds velbehag…

Litt flaut og ganske fint. Sånn kan det også gjøres – å stå på stolen.