Når folkekirken våkner

Artikkel publisert i papiravisen 5 desember 2014

Snow suser gjennom luften. Andrine Bognø strekker seg så lang som en tiåring kan bli, for å ta imot den kritthvite, lodne kameraten. Det er kosedyrene og deres eiere som bestemmer her i det aller helligste i Rødtvet kirke. Vi er i Groruddalen i Oslo, i en av arbeidskirkene som ble bygget på 70-tallet, der kirkerom, kjøkken og kontorer ligger vegg i vegg med kirkerommet. Snow og de andre lodne vennene ofres etter tur, idet de treffer kanten på alteret, tar med seg et sjokoladepapir på veien, og deiser ned i kirkegulvet.

– Det er hardt å være kosedyr her, sier trosopplærer Anders Møller-Stray fra en madrass nede på gulvet.

Han strekker seg søvnig mens ti år gamle barn i soveposer kappes i sekkeløp gjennom midtgangen. Det er på tide å stå opp. I løpet av et lite døgn har barna gjennomført konkurranse i salmesang, lekt mørkegjemsel, grillet marshmallows og overnattet i kirkerommet. Jentene Andrine, Naomi og Vilde er blitt uadskillelige venninner. Nå gjenstår bare gudstjenesten, før Lys Våken er over.

Lys Våken er del av trosopplæringsreformen, en av mange store reformer som er gjennomført i Den norske kirke de siste årene.

Så mye er i endring i og rundt Den norske kirke, at vi må snakke om en folkekirke i ny utgave, mener Harald Hegstad, folkekirkeforsker og professor ved Menighetsfakultetet (MF).

LES OGSÅ: Trives med statskirken

Samfunnsendring

At dåpsopplæringen ble flyttet fra klasserommene til kirken er noe av det som tydeligst markerer overgangen. Hegstad mener dette ble utløst av at det ikke var politisk mulig at kristendomsundervisningen skulle være forankret i Den norske kirkes tro.

– Alle menigheter har drevet barne- og ungdomsarbeid. Det nye er at man insisterer på at trosopplæringen skal nå alle døpte, sier Hegstad.

Mange av tiltakene ender opp med noe som skjer i gudstjenesten. Det binder en folkekirkelig bredde sterkere til kirkens kjerne. Samtidig blir andre mer passive og fremmede for kirken.

– Noen har tenkt at når statskirken forsvinner og den kristne kulturen svekkes, sitter bare noen få igjen, en indre kjerne i en frikirke. Men det er ikke det som skjer. Selv om Den norske kirke reduseres i medlemsandel, skal det gå lang tid før den reduseres til bare de som er aktive, tror Hegstad.

Men hvordan skal man bruke ressursene i denne kirken, som har en aktiv kjerne og et stort antall mindre aktive medlemmer? Med svakere bånd til staten strammer også kirkeøkonomien seg til.

SE: Interaktivt kart over kirkeøkonomi i Norge – finn din kommune!

Vårt Land oppsøkte to ulike menigheter i Oslo. Rødtvet ligger i Norges mest folkerike dal, Groruddalen. Her står folkekirken svakt. Den andre, Uranienborg, er en av landets rikeste.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Eksilkirken

I Uranienborg kirke bak slottet i Oslo smyger en tidligere statsråd seg inn som en av de siste før dåpsfølget skrider opp midtgangen. I prosesjonen går også Oslo kammerkor. Salmesang fra et av byens beste kor blander seg med menigheten og fyller den luftige nygotiske kirken med storslått lyd. Bakerst i kirken står de hjemmebakte kakene klare til kirkekaffen, med opptil flere av sorten Verdens beste.

– Hva en folkekirke er, har jeg lurt på mange ganger. Men det er vel at den er åpen for alle, som Jesus var det, sier Kristian Døvik, pappa til et av dagens fem dåpsbarn.

Dåpsbarnets mor, Lene Døvik, synes det er fint å ha dåp i en fullsatt kirke. Familien følger barnearbeidet i menigheten, men bor i et annet sogn. De er ikke alene om det. Hallvard Olavson Mosdøl, selv prest og ansatt ved Menighetsfakultetet, sitter i menighetsrådet i Fetsund i Akershus, der han og familien bor.

– Jeg er egentlig opptatt av å gå i lokalmenigheten, men av og til reiser vi inn hit til Uranienborg. Vi synes det er fint. Her er det et stort fellesskap som bærer liturgien og gudstjenesten. Det får vi hvile i. Vi kjenner ikke så mange, men føler likevel at vi inkluderes her, sier Mosdøl.

LES OGSÅ: Avlyser kirkens penge-bekymring

En annen som ikke bor i sognet, men går fast i Uranienborg, er Jo Hegle Sjøflot, prest og kirkemusiker.

– Her prioriterer de teologi og tradisjonell gudstjeneste, og kjører det så bra som de bare kan, med et sterkt sentrum og åpne dører, sier han.

Annhild Mosdøl er gift med Hallvard Mosdøl. De siste årene har hun gradvis sluttet å gå til gudstjeneste lokalt.

– Vi bor i et sogn med mange dåp, og lav terskel. Jeg blir sliten av den usikkerheten som de mange dåpsfølgene bringer inn i gudstjenesten. Det er ikke deres feil at de blir usikre i kirkerommet, men jeg blir urolig selv også. Jeg kan også oppleve det ubehagelig at det sitter så mange og betrakter den lille gruppa som går frem til nattverd.

Hun mener å ha merket en slagside av at folkekirken skal være så åpen hele tiden.

– Jeg opplever at en del kirkelige ansatte har en stor del av fokuset sitt «langt ute», hos dem som oppsøker kirken sjeldent. Det er viktig at de som velger å gå ofte til gudstjeneste også opplever å bli sett. Jeg er redd for at Den norske kirke lekker i begge ender. På den ene siden forsvinner de som blir likegyldige eller melder seg ut. På den andre siden har du de som identifiserer seg med kirkens tro og ønsker å være aktivt del av et fellesskap, men som blir skuffet over det de møter. Det er ikke så mye oppmerksomhet på den siste gruppen, men vi finnes.

LES OGSÅ: Varsler kamp om julegudstjenester i barnehagene

Innenfor og utenfor

Da Menighetsfakultetet hadde åpen dag i oktober, handlet en av debattene om «Folkekirkespagaten». Den tok opp hvordan kirken kan forene kjernegruppen og vanlige medlemmer. Hegstad beskriver kjernen som dem som er engasjert i kirkens arbeid, og i stor grad identifiserer seg med kirkens tro. Andre identifiserer seg mindre med kirkens trosgrunnlag, men regner seg likevel som en del av kirken, og ønsker å være en del av den.

Hegstad mener at Den norske kirke har vært preget av en reaksjon på en tenkning der man ser kjernen som menigheten. Han sporer dette tilbake til pietismen. Gjennom vekkelser preget den deler av landet og sto sterkt i bedehustradisjonen og kristelige organisasjoner. Mange som er aktive i menighetsråd og andre kirkelige råd, har bakgrunn fra organisasjonene.

– Hos noen har pietismen skapt et mindreverdighetskompleks og bidratt til at kirkemedlemmer er blitt mer passive. Mange har gått til kirka bare hvis de har et ærend, eller på julaften. Av dem har mange ikke våget å gå til nattverd.

– Når du sier pietisme, mener du det å ha et inderlig gudsforhold?

– Det er én side av det. Andre sider er livsstilskrav og tanken om et ganske veldefinert skille mellom de som er innenfor og utenfor.

Hegstad mener pietismen skapte en reaksjon som han kaller antipietisme.

– Den finnes både i en folkelig variant blant dem som sjelden går i kirken, men også blant teologer og kirkegjengere. Mye folkekirketenkning bygger også på idealer om å være alternativ til pietistisk kjernemenighetstenkning, mener Hegstad.

LES OGSÅ: Kyrkjelydar gjev kollekt til asylbarn

Han mener antipietismen legger størst vekt på hva man tar avstand fra eller ikke skal være, framfor å si hva man vil være. Men både pietisme og antipietisme er i ferd med å spille en mindre rolle.

– De gamle grensene mellom innenfor og utenfor trosfellesskapene eller den indre kjerne er i ferd med å bli mer utydelige, sier MF-professoren.

Mens mange før døpte barna sine av ren tradisjon, er bevisstheten nå mye større om at man gjør et aktivt valg. Foreldre spør seg om de skal døpe barnet sitt eller ikke.

– Det tror jeg også skaper en ny bevissthet hos kjernegruppen. De som har valgt å komme til kirken og døpe barna sine, er ikke utenfor. De må vi prøve å inkludere, og ikke fortelle dem at de ikke er gode nok.

Hallvard Mosdøl tror antipietismen har ganske sterke utslag i deler av Den norske kirke.

– For noen år siden gikk vi i en menighet der presten snakket om at hvis det ikke var for oss som gikk der fast, hadde flere kommet. Jeg tror ikke han mente det slik. Men veldig ivrige folkekirkeprester, jeg regner meg for så vidt som en av dem, har kanskje ikke tatt inn over seg at mange ikke har våre erfaringer med veldig tydelige skiller mellom «innenfor» og «utenfor».

Framover håper han Den norske kirke kan snakke mer frimodig om fellesskap, uten at man automatisk begynner å tenke «A-lag og B-lag».

– Skal vi lykkes med det, må menighetene strekke seg etter å være genuint åpne, ikke lukkede teselskap for noen få – uavhengig om disse regner seg som «liberale», «konservative» eller hva det måtte være. For meg er det å gå på gudstjeneste litt som å gå på slektstevne. Det er masse folk jeg ikke kjenner, og det er sånn det skal være. Når det er sagt, det er fint å kunne treffe en fetter en gang i blant. Kristen tro handler om fellesskap, identitet – og evangeliet.

Selv har han vært prest i Sjømannskirken i London, og organisasjonen hadde som visjon å gi folk frimodighet til å definere seg innenfor det kristne fellesskap.

– Visjonen delte jeg fullt ut. Samtidig opplevde jeg at det ikke var manglende frimodighet som plaget mange av dem jeg møtte, særlig de unge. De uttrykte snarere en vennlig likegyldighet til tro og kirke, hvorfor bry seg, liksom. Jeg tror det er en del av disse som nå ikke døper barna sine. Jeg tror fortsatt det finnes mye skjult tro blant folk, samtidig bør man ikke overspille dette poenget. Ganske mange nordmenn anno 2014 har et perifert forhold til kirken.

LES OGSÅ: Vil avskaffe skolegudstjenesten

– Ikke elite

– Folkekirken må henvende seg til bredden av de døpte, og ikke først og fremst de mest aktive, sier trosopplærer Anders Møller-Stray.

Han super i seg morgenkaffe. Barna i Rødtvet har skiftet fra pysj til klær og kaster seg over frokosten i menighetssalen. Kapellan Per-Kristian Steiro har nettopp kommet. Han skal forberede dagens preken. Den må passe til barn og voksen, kirkevant og kirkeuvant.

– Min erfaring er at det er svært forskjellig hvem som er her fra søndag til søndag. Kjernemenighet er en vanskelig størrelse, sier Steiro.

Han advarer mot at elitetenkning skal prege Den norske kirke:

– Folkekirke er det motsatte av dette. Det var ikke alle de som levde et «rett» religiøst eller moralsk liv, som Jesus så på som sin flokk.

LES OGSÅ: Fire fortsatt i kirkeasyl

Teller hoder

I menighetene i Oslo er det viktigere enn noensinne å ha en størst mulig flokk av døpte. Det styrer nemlig ressursene. Når det holdes gudstjeneste i Rødtvet, har to frivillige klokkere som oppgave å telle antall hoder som er til stede og som går til nattverd.

Dette rapporteres så videre. Det er slike besøkstall som i neste omgang fører til at de som bestemmer over ressursene i kirken, nemlig Fellesrådet og Bispedømmerådet, bestemmer seg for å kutte noen steder og å satse andre steder. I Oslo ledes forøvrig bispedømmerådet av Harald Hegstad.

– Utfordringen til alle medlemmer i dag er at de må slutte opp om kirken sin. For hvis det ikke virker som at det er grunnlag for å drive et sted, så strammes ressursene inn, konstaterer Steiro.

Fordi Den norske kirke skulle spare penger, var Rødtvet og nabomenigheten Bredtvet lenge truet med nedleggelse. Dette førte til et anspent forhold mellom menighetene.

– Det var en sår prosess, forteller groruddølen Tron Hummelvold.

Hummelvold, som har bodd i dalen i mange år, gikk tidligere i Bredtvet. Det var Bredtvet som til slutt ble lagt ned, og menigheten spredt til alle kanter. Hummelvold begynte selv å gå til gudstjeneste i Rødtvet. Denne menigheten var nå blitt fusjonert med tre andre menigheter til et nytt «storsokn».

Kuttene skjedde til tross for at Kirkevergen i Oslo omtalte Groruddalen som «Norges største misjonsmark». For her i Groruddalen har over halvparten av barna innvandrerbakgrunn, og hører som oftest ikke til Den norske kirke. De er for eksempel muslimer, eller hører til andre kristne menigheter. Når kirkeledelsen fordeler penger, følger summene i stor grad antall døpte og antall kirkelige handlinger.

– Kirken omtaler også seg selv som misjonerende. Er det et argument for dere i Groruddalen?

Møller-Stray og Steiro er ukomfortable med ordet.

– Misjonerende er et begrep som har vært veldig kontroversielt, sier Steiro.

– Vi tenker gjerne på misjon som «misjon til hedningeland». Det er ikke dét vi driver med her.

LES OGSÅ: Ikke juleamnesti til kirkeasylanter i år

Folkehelsa

Folkekirken må ikke ende i store drakamper mellom pietisme og antipietisme, rett teologi og liturgisk smak, advarer Anders Smith. Han er samfunnsmedisiner og seniorrådgiver i Helsedirektoratet. Smith har også bakgrunn som menighetsrådsformann i en av sentrumsmenighetene, og ber folkekirken huske at den har et samfunnsansvar:

– Menigheten er egentlig en frivillig innretning. Den skal være for folk flest, få dem til å føle seg velkommen, og at de kan bidra med noe. Enten det er ved å koke kaffe, eller andre ting. Kirken må se på seg selv som en samfunnsaktør med ansvar for å forhindre at folk lever i isolasjon og ensomhet, sier Smith.

– Dette må ikke bli et kretsmesterskap i kristelighet. Da støter man ut alle de som ikke er fullkomne, mener han.

Smith peker på at forskningen viser at det er sammenheng mellom mangel på sosiale nettverk, fattigdom og sykdom. Over halvparten av husstandene i Oslo består av aleneboere.

Smith advarer mot en kirketenkning som ikke har nok lavterskeltilbud, og som ikke ser frivilligheten som et mål i seg selv. Han mener kirken må føle større ansvar for å være til stede i lokalsamfunnet, selv der kirkemedlemmene er få. Han bemerker at Groruddalen riktignok har en høy andel migranter, som ofte har sterke familiebånd, og mye av det som sosiologene kaller sosial kapital.

– Det skal vi være glad for, men det betyr ikke at vi ikke bør forsøke å inkludere dem i våre sosiale aktiviteter, herunder lokalt menighetsarbeid.

Han er derfor kritisk til fordelingsnøklene i kirken i Oslo.

– Hvis vi mener at vi skal være en folkekirke som vil åpne våre menighetsfellesskap for alle, må det bety at også andre tildelingskriterier enn antallet døpte legges til grunn for kirkens egen ressursfordeling. Jeg mener det er riktigere å se på innbyggertall, sier Smith.

LES OGSÅ: Kristne inntar araberland

Høykirkelig trekker

I Oslo sentrum ligger de rike menighetene som perler på en snor. Menigheter som Uranienborg, Fagerborg og Frogner har store egne fond etter eiendomssalg. Avkastningen brukes til alt fra å lønne egne ansatte til storstilt kirkemusikk.

I Uranienborg er prest Eirik Rice Mills ferdig med gudstjenesten og tar en kopp kirkekaffe. Presten blir stille lenge når han blir spurt hva det vil si å være folkekirke.

– For å være helt ærlig så vet jeg ikke om noe annet. For meg er det helt i kirkens natur og mitt prestekall å være i møte med folket, sier han.

37-åringen tror ikke pietismen har vært like framtredende for alle.

– Jeg har vokst opp utenfor Oslo og har aldri kjent på et sånt skille. Så hører jeg venner fra andre deler av landet som forteller om en ganske annerledes virkelighet. Generasjonen til mine besteforeldre vokste opp med å pugge salmevers og bibelvers. Deretter kom foreldregenerasjonen på plussminus 68-erne som var i opposisjon til mye av det etablerte. Så kommer min generasjon som på den ene siden ikke har den samme kunnskapen som før, men som kanskje ikke har de samme fordommene heller. De har en større åpenhet og nysgjerrighet enn foreldrene våre hadde. Jeg tror også at samfunnet har åpnet seg litt, og at vi er mer åpne for det spirituelle og åndelige enn vi var for 15 år siden.

– Er det et spenn mellom dem som er her hver søndag og dem som bare sjelden er innom?

– Jeg opplever det motsatt. Noe av det som slo meg da jeg kom til Uranienborg for noen år siden, var at hver gudstjeneste var en fest. Det tror jeg også de opplever som stikker innom for dåp eller andre grunner. Jeg tror vi bommer litt når vi liksom skal senke terskelen i den tro at det er bedre. Vi har begynt å feire ganske høykirkelige gudstjenester også på julaften. Det virker som folk synes det treffer, sier Mills.

Ikke «hellig» nok

Uranienborg er bygget i nygotisk stil på slutten av 1800-tallet. Rødtvet er en av flere arbeidskirker som ble bygget på 70-tallet, mens blokklandskapet i Groruddalen tok form. Den ble bygget med kontorer, kjøkken, møterom, lager, og lokaliteter til eldresenter i underetasjen. Slik skulle kirken ha størst mulig sosial nytteverdi og funksjonalitet.

LES OGSÅ: Salmemaraton samler Norge

Likevel føler mange av av groruddølene at en kirke som Rødtvet ikke er egnet i dag. Det viser en studie av arbeidskirkene i dalen, utført ved NTNU i fjor. Kirken ble ikke oppfattet som «sakral nok», verken i eksteriør eller interiør, sa informantene.

– Mens arbeidskirkene før var «det kule», er det i dag kulturkirkene som er blitt «det kule», sier Hans Arne Akerø.

Han jobber i Kirkerådet som seksjonssjef for gudstjenesteliv og kultur, men er tidligere prest i Groruddalen og har studert tematikken folkekirke og hellighet i Groruddalen.

Sannsynligvis var man for lite opptatt av de forventningene som folk flest hadde til et hellig sted, da disse kirkene ble bygget, bemerker Akerø. Men han mener at det også har skjedd noe med smaken i folkekirken siden 70-tallet. Dette reflekteres ved at det er innført en rekke nye ritualer og virkemidler som gir mange en sterkere opplevelse av det hellige. Nå lurer han på om motreaksjonen har tippet like langt. Det har skjedd i takt med at det har skjedd en estetisering av religionen.

– Det estetiske og det religiøse smelter i dag sammen mer enn før. Dette er selvsagt to ting som kan bekrefte hverandre, men jeg tenker at det ikke nødvendigvis er det samme. Det ene handler om det skjønne, og det andre handler om det hellige. I dag er det nok mange steder lettere å invitere folk inn i kirken hvis man kan appellere til en sans for kultur og kunst, enn hvis man inviterer til et kirkerom med tanke på det hellige, og særlig religiøs aktivitet og tilbedelse, sier Akerø.

Julekonsert

Harald Hegstad tilhører Mortensrud kirke sørøst i Oslo. Kirken stod ferdig i 2002, og har fått flere priser for arkitekturen. Mens Hegstad snakker om folkekirken, øver artisten Helene Bøksle til julekonsert her i Mortensrud. I år holder hun over 20 julekonserter i norske kirker.

– Når jeg står i kirkerommet, synger jeg med hele hjertet mitt. Jeg tenker også på det som sitter i veggene av gamle bønner og gamle sjeler. Det gir en ekstra dimensjon når du setter deg på kirkebenken og hører på en konsert, sier hun.

Hegstad synes julekonserter i kirken er fint. Men han mener det er på tide å spørre seg hva folkekirken skal være. Han tror at enhver institusjon med en så sterk posisjon som Den norske kirke, vil kjenne seg truet når man ser tallene gå ned, og raskt vil spørre hva man kan gjøre for å holde dåpsprosenten oppe.

– Hvis man er opptatt av posisjon og ikke hva vi ønsker å bruke denne posisjonen til, er det problematisk. Kirken er kirke fordi den har et budskap. Hva er det kirken vil? Hva er den til for? Det bør man tenke mye på i Den norske kirke i tiden som kommer.

LES OGSÅ: Jonas Gahr Støre, hva betyr Jesus for deg?