ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Tar med seg kirken ut

Diakon Hilde Kirkebøen er 
opptatt av å treffe folk der de er. Likevel vet få 
nordmenn hva jobben hennes består i. Nå vil
 diakonene ha mer innflytelse i kirken.

ANNONSE
ANNONSE

Diakoni

  • Diakoni blir betegnet som kirkens omsorgstjeneste og nestekjærlighet i praksis.
  • Ordet diakon kommer av det greske ordet diakonos som på norsk oversettes til tjener.
  • Arbeidet handler om 
omsorg for hele mennesket, både forebyggende og helende.
  • En diakon i Den norske kirke må være vigslet, og kan holde prekener og nattverd. 
I 2014 fikk diakonene skråstola som del av det liturgiske antrekket.
  • Har en treårig bachelorgrad innen helse-/sosialfag eller pedagogikk, samt en master i diakoni.
  • Det er i dag cirka 275 
diakonstillinger i Den norske kirkes 1.230 menigheter. Diakonforbundet har 485 medlemmer.
  • 75 prosent er kvinner.
Reportasje

– Det er fint å få besøk av Hilde. Vi snakker ofte om gamle dager.

Kristine Holand (95) og diakon Hilde Kirkebøen sees jevnlig her på Solvang sykehjem i Oslo. Det er like før jul, og Kirkebøen har med seg en julestjerne til Holand, som er fra Vega på Helgeland og tidligere har jobbet som lærer og med søm.

Kirkebøen, som er ansatt i ­Østre Aker og Haugerud menighet i Groruddalen, kommer rett fra akuttmottaket for flyktninger på Teisen. Neste stopp er tiggere på Tveita-senteret og Haugerud T-bane, som skal få invitasjon til rumensk julefeiring i domkirken.

– Som diakon skal jeg være ute og se mennesker, gjerne på nye måter. Da får for folk mulighet til å vise andre sider ved seg selv, sier Kirkebøen.

En undersøkelse Norstat nylig har gjort for Vårt Land, viser samtidig at mange nordmenn ikke vet hva Den norske kirkes diakoner driver med. Totalt svarer 37 prosent at de vet dette «i svært liten grad» på en skala fra én til fem. 17 prosent vet dette i liten grad, mens 19 prosent plasserer seg midt på treet. 10 prosent svarer «i svært stor grad».

LES MER: Kjenner seg mindreverdige

Være synlig

Kontoret til Kirke­bøen befinner seg i første etasje i Haugerud kirke, mellom lekekrok og bruktmarked. Hit kommer folk som bare vil slå av en prat, eller barn som vil ­hilse på hunden Laika. På timeplanen står også samtaler med folk i sorg, bønn, formiddagstreff for eldre – eller klima­relatert ­arbeid. Menigheten har en diakon til, Eleanor Brenna, som jobber med frivillighet i 
prostiet. Fra 1. januar får de også en ­vikar, fordi Kirkebøen skal være prosjektleder 20 prosent av tiden for HjerteRom, Oslo ­bispedømmes arbeidsgruppe for fattige til­reisende.

Kirkebøen sier hun merker at mange ikke vet hva diakoner gjør.

366865_NP.jpg

PÅ AKUTTMOTTAKET: Hilde Kirkebøen og Hannah Pender ved Frelsesarmeens akuttmottak på Teisen diskuterer muligheten for å invitere asylsøkere til middag i Haugerud kirke. Mottaket kan huse inntil 250 flyktninger om gangen. Foto: Erlend Berge

– Hva kan det skyldes?

– Det er en slags tradisjon for det selvoppofrende, hvor man jobber i det usynlige, knyttet til Cathinka Guldberg og diakonissene på 1800-tallet. Men det er viktig at vi som ofte jobber med «de usynlige», de som ikke har en tydelig stemme i samfunnet, får frem kunnskapen vår og med det kan være med å påvirke samfunnet.

Leder i Diakonforbundet, Randi­ Bergkåsa, peker på to faktorer:

– For det første er diakonitjenesten ganske mangfoldig og utydelig. Hvert enkelt menighetsråd prioriterer hvilke hoved­oppgaver diakonen skal legge vekt på. Samtidig er diakonen leder for det diakonale arbeidet og faglig ansvarlig. Det er opp til diakonen selv å ta dette leder­skapet og synliggjøre kompetansen sin, sier hun.

Kirkebøen mener det er blitt viktigere de siste årene at diakonien skal være en politisk, eller profetisk, røst som sier fra om urettferdighet.

– Hvordan kan dere gjøre det bedre?

– I Kirkens Bymisjon, som jeg er tilknyttet, har vi for eksempel jobbet med å være synlige gjennom blogg og overfor mediene. Forrige uke var jeg hos Røde Kors i Oslo og snakket om fattige tilreisende og menneskeverd, svarer hun.

366868_NP.jpg

FRIVILLIG: Solveig Kleiven er en av de mange frivillige som er engasjert i Østre Aker og Haugerud menighet. Den pensjonerte læreren er på akuttmottaket på Teisen for å besøke flyktningene. Foto: Erlend Berge

 

Spesialfelt

En diakon er altså­ høyt og lavt. Inntrykket bekreftes av Marianne Rodriguez Nygaard, som i fjor høst leverte doktor­grad om hvordan diakoner ­arbeider.

– Diakonen er ute etter samhandling med menneskene de møter. De leter etter behov hos folk, men også ressurser, sier Nygaard, som er førsteamanuensis ved høgskolen Diakonova.

I arbeidet med graden «skygget» hun fem diakoner, tre kvinner og to menn, som ikke kjent­e hverandre. Alle hadde det ­Nygaard beskriver som en dynamisk fremgangsmåte.

– Jeg oppdaget et mønster som var litt språkløst. Mens prestene har en liturgi å bygge på, kan 
­dia­konen i mindre grad for­berede resultatet. Arbeidsprosessen er kreativ, sier hun.

Kirkebøen kjenner seg igjen i beskrivelsen, selv om en del også handler om å administrere det diakonale arbeidet i menig­heten, hvor mange frivillige deltar.

– Det er synd hvis diakonen blir for bundet opp i faste oppgaver. Da får vi ikke tid til å gjøre alt det nyskapende, og å invitere folk som aldri ellers kommer hit.

At veien blir litt til mens man går, får vi erfare på mottaket ­
på Teisen. Her oppstår det et ­dilemma. Kirkebøen skal legge igjen flygeblader med invitasjon til fest og svineribbe i Haugerud kirke på julaften, og pinnekjøtt 
3. juledag. Tanken er at det først og fremst er de kristne flyktningene som vil komme jul­aften. Men hva om alle faktisk har lyst? Akkurat nå er det nær 200 flyktninger på Teisen. Resultatet blir, etter rådføring med de ansatte, at alle blir invitert til kaffe og ­kaker i stedet.

366866_NP.jpg

«VELKOMMEN»: «Velkommen til julefeiring i Haugerud kirke» står det på invitasjonen. Flyktningene som kommer til Teisen, blir bare noen få dager før de blir sendt videre til asylmottak. Foto: Erlend Berge

 

Se og bli sett

Diakoni blir omtalt som kirkens omsorgs­tjeneste, som «evangeliet i handling». Men denne måten å formidle evangeliet på lever litt i det skjulte, bekrefter Nygaard. Arbeidsmetodene og spennet i oppgaver blir ikke alltid sett og forstått av andre i og utenfor kirken. Både mennene og kvinnene hun snakket med i doktorgradsarbeidet opplevde dette.

– Det kan være vanskelig å se den spesialiserte kunnskapen i omsorgssektoren. For en kirurg eller en prest er det annerledes, folk har allerede en idé om hva disse yrkesgruppene driver med. Diakonenes arbeid er så situasjonsavhengig, sier Nygaard.

Hun tror én grunn til denne «usynligheten» er at diakoni, som for ti år siden fikk en egen masterutdanning, er blitt lite ­empirisk forsket på. Dermed har diakonene manglet et tyde­lig fagfundament som kan gi ­autoritet innad i kirken. Diakoner er også svakt representert i beslutningsorganer i Den norske kirke, påpeker Nygaard. I 2011 var det én diakon på Kirkemøtet. I perioden 2012-2015 var ingen diakoner valgt inn blant de leke kirkelig ansatte.

Guro Hellgren, seniorrådgiver i diakoni i Kirkerådet viser til at det ikke er så mange diakoner i gruppen «prester og leke kirkelig ansatte», som diakonene kan velges fra. Den norske kirke har omlag 275 diakonstillinger, ifølge Diakoniforbundet (tall fra 2012).

– Det er verst for kirken og Kirkemøtet, som mister erfaringene og kompetansen som diakonene har, sier hun.

– Samtidig, påpeker Hellgren, kan diakonen jobbe demokratisk gjennom andre kirkelig ansatte som faktisk er valgt inn.

Bergkåsa skulle gjerne sett at diakonene hadde en faglig form for ledelse som kunne­ ­representere dem oppover i kirke­hierarkiet, på samme måte som prestene har det i Kirkerådet og Bispekollegiet.

– Hadde diakonene, også som prestene, hatt lovpålagte oppgaver i menighetene, ville situasjonen vært annerledes, mener Bergkåsa.

Ikke nådd

Utdanningen av nye diakoner har de siste årene i hvert fall dekket behovet, sett opp mot antall stillinger som finnes, ifølge Bergkåsa.

– Men etter vedtaket fra Kirkemøtet i 2007, er det for få.

I Den norske kirkes diakoniplan fra 2007 er det et mål at alle menigheter enten skal ha diakon eller tilgang på diakonal kompetanse. «For å nå et slikt mål, kreves det et betydelig løft i antall stillinger,» slås det fast. Kirken har også hatt et mål om at alle 101 prostier (antall i 2015) skulle ha minst én diakon innen 2015.

Ifølge Diakoniforbundet er 
det i dag ti prostier som ikke har diakoniressurser. Flere prostier har ansatt en som jobber med diakonale oppgaver, men som ikke er utdannet diakon. Antall prostier som mangler fagutdannet diakon er altså høyere enn ti.

Bergkåsa, som er diakon i ­Bærum, peker på økonomi som en viktig årsak. Mange diakoner lønnes delvis av staten og delvis av den lokale menig­heten og ­kirkelig fellesråd, som er ­arbeidsgiver for de fleste. Stillingene som finansieres av ­menigheten er de mest sårbare, ifølge henne.

– I Bærum har vi nylig fått midler til nye stillinger – fra 4,5 til 13 årsverk. Men dette er en strategisk satsing som har utløst flere midler fra kommunen, sier hun.

Svak økning

Hellgren i Kirkerådet sier det har vært en svak økning i antall stillinger de siste åtte årene. For to år siden kom det statlige tilskudd på 50 prosent til ti nye stillinger gjennom bispedømmerådet.

– Vi argumenterer for flere diakonstillinger gjennom statsbudsjettet, men det er sjelden vi får det. Vi forsøker også å bidra konstruktivt overfor kommunene, ved for eksempel å vise til steder som har fått til mye bra diakonalt arbeid, sier hun.

Ny stolthet

Behovet for flere­ diakoner er altså definert av kirken selv. I nevnte plan fra 2007 ses diakoni i sammenheng samfunnet i vid forstand, både lokalt og globalt. Oppdraget er oppsummert i fire punkter: Nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. En ansatt diakon styrker både menighetens arbeid og samarbeidet med det offentlige, heter det. Alle menigheter skal i dag ha egne, ­lokale planer for diakoni.

Kirkebøen synes den diako­nale holdningen er godt innarbeidet på egen arbeidsplass. Hun mener den flerstemte bakgrunnen diakonene har, teologi blandet med blant annet sosiologi,­ 
ledelse, sykepleie og pedagogikk, gjør det lettere å se sammenhenger og å spille på lag med ulike grupper.

– Det gir ikke alltid så mye ­mening å si at Gud elsker deg. Det må gjøres, ikke bare høres.

366864_NP.jpg

FIRE PUNKTER: Hilde Kirkebøen sykler året rundt til jobb i Haugerud kirke. Vern om skaperverket er en av fire punkter for diakoniens oppdrag i Den norske kirke. Foto: Erlend Berge

 

Kirkebøen mener synet på 
diakoni i dag ligger nærmere røttene og en forståelse av diakoni som noe som har utspring i fellesskap og nattverd. Begrepet knyttes til Apostlenes gjerninger i Bibelen. Her fortelles det om samholdet i den første kristne menigheten, hvor apostlene skulle drive hjelpearbeid og være sjelesørgere.

Hellgren sier hun merker en mer offensiv og bevisst holdning knyttet til diakoni innad i kirken.

– Ti år med mastergrad har betydd mye for evnen til å sette ord på den en driver med, mener­ hun.
 1. januar 2017 skal kirken være fri fra staten. Organisasjons­endringen kan være en mulighet for diakonene til å tre tydeligere frem, påpeker Hellgren. Samtidig kan overgangen bli krevende økonomisk.

– Kniper det, kan stillinger være truet. Men jeg tror det sitter
langt inne å kutte i diakoni nå for tiden.

Romfolk

Sammen med Kirke­bøen leter vi etter en av rumenerne om pleier å tigge like ved Tveita-senteret. Men denne grå vinterdagen er han ikke på den vanlige plassen. Kanskje han har reist hjem? Når vi kommer nærmere, ser vi at sakene hans ligger der.

De fleste tilreisende tiggerne­ holder seg i Norge tett opp til jul, selv om det er kaldt. Når julehandlingen er over, i 
januar, er det lite innbringende 
å bli værende, forteller Kirkebøen.

Vi drar videre til Haugerud 
T-banestasjon og møter Veronica Luka, som selger strikkeplagg til forbipasserende.

– Jeg drar hjem til Romania i ettermiddag, forteller hun, og kan derfor ikke delta i feiringen i domkirken.

Kirkebøen kjøper noen av ullsokkene, og Luka får nok penger til å betale kontant for reisen hjem med minibuss.

Kåpen

Hilde Kirkebøen har jobbet aktivt med å synliggjøre romfolk i Norge og fattigdommen de representerer. Hun har ledet Kirkens bymisjons prosjekt «Rom for fattige tilreisende». Kåpen hun har på seg, er sydd av tiggere i prosjektet SyRom i bymisjonen. Den kan vrenges, begge sider kan vende ut.

– Litt som med mennesker. Vi ser ikke alle sider med én gang, sier Kirkebøen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Publisert: 23. januar 2016
ANNONSE
Reportasje

– Det er fint å få besøk av Hilde. Vi snakker ofte om gamle dager.

Kristine Holand (95) og diakon Hilde Kirkebøen sees jevnlig her på Solvang sykehjem i Oslo. Det er like før jul, og Kirkebøen har med seg en julestjerne til Holand, som er fra Vega på Helgeland og tidligere har jobbet som lærer og med søm.

Kirkebøen, som er ansatt i ­Østre Aker og Haugerud menighet i Groruddalen, kommer rett fra akuttmottaket for flyktninger på Teisen. Neste stopp er tiggere på Tveita-senteret og Haugerud T-bane, som skal få invitasjon til rumensk julefeiring i domkirken.

– Som diakon skal jeg være ute og se mennesker, gjerne på nye måter. Da får for folk mulighet til å vise andre sider ved seg selv, sier Kirkebøen.

En undersøkelse Norstat nylig har gjort for Vårt Land, viser samtidig at mange nordmenn ikke vet hva Den norske kirkes diakoner driver med. Totalt svarer 37 prosent at de vet dette «i svært liten grad» på en skala fra én til fem. 17 prosent vet dette i liten grad, mens 19 prosent plasserer seg midt på treet. 10 prosent svarer «i svært stor grad».

LES MER: Kjenner seg mindreverdige

Være synlig

Kontoret til Kirke­bøen befinner seg i første etasje i Haugerud kirke, mellom lekekrok og bruktmarked. Hit kommer folk som bare vil slå av en prat, eller barn som vil ­hilse på hunden Laika. På timeplanen står også samtaler med folk i sorg, bønn, formiddagstreff for eldre – eller klima­relatert ­arbeid. Menigheten har en diakon til, Eleanor Brenna, som jobber med frivillighet i 
prostiet. Fra 1. januar får de også en ­vikar, fordi Kirkebøen skal være prosjektleder 20 prosent av tiden for HjerteRom, Oslo ­bispedømmes arbeidsgruppe for fattige til­reisende.

Kirkebøen sier hun merker at mange ikke vet hva diakoner gjør.

366865_NP.jpg

PÅ AKUTTMOTTAKET: Hilde Kirkebøen og Hannah Pender ved Frelsesarmeens akuttmottak på Teisen diskuterer muligheten for å invitere asylsøkere til middag i Haugerud kirke. Mottaket kan huse inntil 250 flyktninger om gangen. Foto: Erlend Berge

– Hva kan det skyldes?

– Det er en slags tradisjon for det selvoppofrende, hvor man jobber i det usynlige, knyttet til Cathinka Guldberg og diakonissene på 1800-tallet. Men det er viktig at vi som ofte jobber med «de usynlige», de som ikke har en tydelig stemme i samfunnet, får frem kunnskapen vår og med det kan være med å påvirke samfunnet.

Leder i Diakonforbundet, Randi­ Bergkåsa, peker på to faktorer:

– For det første er diakonitjenesten ganske mangfoldig og utydelig. Hvert enkelt menighetsråd prioriterer hvilke hoved­oppgaver diakonen skal legge vekt på. Samtidig er diakonen leder for det diakonale arbeidet og faglig ansvarlig. Det er opp til diakonen selv å ta dette leder­skapet og synliggjøre kompetansen sin, sier hun.

Kirkebøen mener det er blitt viktigere de siste årene at diakonien skal være en politisk, eller profetisk, røst som sier fra om urettferdighet.

– Hvordan kan dere gjøre det bedre?

– I Kirkens Bymisjon, som jeg er tilknyttet, har vi for eksempel jobbet med å være synlige gjennom blogg og overfor mediene. Forrige uke var jeg hos Røde Kors i Oslo og snakket om fattige tilreisende og menneskeverd, svarer hun.

366868_NP.jpg

FRIVILLIG: Solveig Kleiven er en av de mange frivillige som er engasjert i Østre Aker og Haugerud menighet. Den pensjonerte læreren er på akuttmottaket på Teisen for å besøke flyktningene. Foto: Erlend Berge

 

Spesialfelt

En diakon er altså­ høyt og lavt. Inntrykket bekreftes av Marianne Rodriguez Nygaard, som i fjor høst leverte doktor­grad om hvordan diakoner ­arbeider.

– Diakonen er ute etter samhandling med menneskene de møter. De leter etter behov hos folk, men også ressurser, sier Nygaard, som er førsteamanuensis ved høgskolen Diakonova.

I arbeidet med graden «skygget» hun fem diakoner, tre kvinner og to menn, som ikke kjent­e hverandre. Alle hadde det ­Nygaard beskriver som en dynamisk fremgangsmåte.

– Jeg oppdaget et mønster som var litt språkløst. Mens prestene har en liturgi å bygge på, kan 
­dia­konen i mindre grad for­berede resultatet. Arbeidsprosessen er kreativ, sier hun.

Kirkebøen kjenner seg igjen i beskrivelsen, selv om en del også handler om å administrere det diakonale arbeidet i menig­heten, hvor mange frivillige deltar.

– Det er synd hvis diakonen blir for bundet opp i faste oppgaver. Da får vi ikke tid til å gjøre alt det nyskapende, og å invitere folk som aldri ellers kommer hit.

At veien blir litt til mens man går, får vi erfare på mottaket ­
på Teisen. Her oppstår det et ­dilemma. Kirkebøen skal legge igjen flygeblader med invitasjon til fest og svineribbe i Haugerud kirke på julaften, og pinnekjøtt 
3. juledag. Tanken er at det først og fremst er de kristne flyktningene som vil komme jul­aften. Men hva om alle faktisk har lyst? Akkurat nå er det nær 200 flyktninger på Teisen. Resultatet blir, etter rådføring med de ansatte, at alle blir invitert til kaffe og ­kaker i stedet.

366866_NP.jpg

«VELKOMMEN»: «Velkommen til julefeiring i Haugerud kirke» står det på invitasjonen. Flyktningene som kommer til Teisen, blir bare noen få dager før de blir sendt videre til asylmottak. Foto: Erlend Berge

 

Se og bli sett

Diakoni blir omtalt som kirkens omsorgs­tjeneste, som «evangeliet i handling». Men denne måten å formidle evangeliet på lever litt i det skjulte, bekrefter Nygaard. Arbeidsmetodene og spennet i oppgaver blir ikke alltid sett og forstått av andre i og utenfor kirken. Både mennene og kvinnene hun snakket med i doktorgradsarbeidet opplevde dette.

– Det kan være vanskelig å se den spesialiserte kunnskapen i omsorgssektoren. For en kirurg eller en prest er det annerledes, folk har allerede en idé om hva disse yrkesgruppene driver med. Diakonenes arbeid er så situasjonsavhengig, sier Nygaard.

Hun tror én grunn til denne «usynligheten» er at diakoni, som for ti år siden fikk en egen masterutdanning, er blitt lite ­empirisk forsket på. Dermed har diakonene manglet et tyde­lig fagfundament som kan gi ­autoritet innad i kirken. Diakoner er også svakt representert i beslutningsorganer i Den norske kirke, påpeker Nygaard. I 2011 var det én diakon på Kirkemøtet. I perioden 2012-2015 var ingen diakoner valgt inn blant de leke kirkelig ansatte.

Guro Hellgren, seniorrådgiver i diakoni i Kirkerådet viser til at det ikke er så mange diakoner i gruppen «prester og leke kirkelig ansatte», som diakonene kan velges fra. Den norske kirke har omlag 275 diakonstillinger, ifølge Diakoniforbundet (tall fra 2012).

– Det er verst for kirken og Kirkemøtet, som mister erfaringene og kompetansen som diakonene har, sier hun.

– Samtidig, påpeker Hellgren, kan diakonen jobbe demokratisk gjennom andre kirkelig ansatte som faktisk er valgt inn.

Bergkåsa skulle gjerne sett at diakonene hadde en faglig form for ledelse som kunne­ ­representere dem oppover i kirke­hierarkiet, på samme måte som prestene har det i Kirkerådet og Bispekollegiet.

– Hadde diakonene, også som prestene, hatt lovpålagte oppgaver i menighetene, ville situasjonen vært annerledes, mener Bergkåsa.

Ikke nådd

Utdanningen av nye diakoner har de siste årene i hvert fall dekket behovet, sett opp mot antall stillinger som finnes, ifølge Bergkåsa.

– Men etter vedtaket fra Kirkemøtet i 2007, er det for få.

I Den norske kirkes diakoniplan fra 2007 er det et mål at alle menigheter enten skal ha diakon eller tilgang på diakonal kompetanse. «For å nå et slikt mål, kreves det et betydelig løft i antall stillinger,» slås det fast. Kirken har også hatt et mål om at alle 101 prostier (antall i 2015) skulle ha minst én diakon innen 2015.

Ifølge Diakoniforbundet er 
det i dag ti prostier som ikke har diakoniressurser. Flere prostier har ansatt en som jobber med diakonale oppgaver, men som ikke er utdannet diakon. Antall prostier som mangler fagutdannet diakon er altså høyere enn ti.

Bergkåsa, som er diakon i ­Bærum, peker på økonomi som en viktig årsak. Mange diakoner lønnes delvis av staten og delvis av den lokale menig­heten og ­kirkelig fellesråd, som er ­arbeidsgiver for de fleste. Stillingene som finansieres av ­menigheten er de mest sårbare, ifølge henne.

– I Bærum har vi nylig fått midler til nye stillinger – fra 4,5 til 13 årsverk. Men dette er en strategisk satsing som har utløst flere midler fra kommunen, sier hun.

Svak økning

Hellgren i Kirkerådet sier det har vært en svak økning i antall stillinger de siste åtte årene. For to år siden kom det statlige tilskudd på 50 prosent til ti nye stillinger gjennom bispedømmerådet.

– Vi argumenterer for flere diakonstillinger gjennom statsbudsjettet, men det er sjelden vi får det. Vi forsøker også å bidra konstruktivt overfor kommunene, ved for eksempel å vise til steder som har fått til mye bra diakonalt arbeid, sier hun.

Ny stolthet

Behovet for flere­ diakoner er altså definert av kirken selv. I nevnte plan fra 2007 ses diakoni i sammenheng samfunnet i vid forstand, både lokalt og globalt. Oppdraget er oppsummert i fire punkter: Nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. En ansatt diakon styrker både menighetens arbeid og samarbeidet med det offentlige, heter det. Alle menigheter skal i dag ha egne, ­lokale planer for diakoni.

Kirkebøen synes den diako­nale holdningen er godt innarbeidet på egen arbeidsplass. Hun mener den flerstemte bakgrunnen diakonene har, teologi blandet med blant annet sosiologi,­ 
ledelse, sykepleie og pedagogikk, gjør det lettere å se sammenhenger og å spille på lag med ulike grupper.

– Det gir ikke alltid så mye ­mening å si at Gud elsker deg. Det må gjøres, ikke bare høres.

366864_NP.jpg

FIRE PUNKTER: Hilde Kirkebøen sykler året rundt til jobb i Haugerud kirke. Vern om skaperverket er en av fire punkter for diakoniens oppdrag i Den norske kirke. Foto: Erlend Berge

 

Kirkebøen mener synet på 
diakoni i dag ligger nærmere røttene og en forståelse av diakoni som noe som har utspring i fellesskap og nattverd. Begrepet knyttes til Apostlenes gjerninger i Bibelen. Her fortelles det om samholdet i den første kristne menigheten, hvor apostlene skulle drive hjelpearbeid og være sjelesørgere.

Hellgren sier hun merker en mer offensiv og bevisst holdning knyttet til diakoni innad i kirken.

– Ti år med mastergrad har betydd mye for evnen til å sette ord på den en driver med, mener­ hun.
 1. januar 2017 skal kirken være fri fra staten. Organisasjons­endringen kan være en mulighet for diakonene til å tre tydeligere frem, påpeker Hellgren. Samtidig kan overgangen bli krevende økonomisk.

– Kniper det, kan stillinger være truet. Men jeg tror det sitter
langt inne å kutte i diakoni nå for tiden.

Romfolk

Sammen med Kirke­bøen leter vi etter en av rumenerne om pleier å tigge like ved Tveita-senteret. Men denne grå vinterdagen er han ikke på den vanlige plassen. Kanskje han har reist hjem? Når vi kommer nærmere, ser vi at sakene hans ligger der.

De fleste tilreisende tiggerne­ holder seg i Norge tett opp til jul, selv om det er kaldt. Når julehandlingen er over, i 
januar, er det lite innbringende 
å bli værende, forteller Kirkebøen.

Vi drar videre til Haugerud 
T-banestasjon og møter Veronica Luka, som selger strikkeplagg til forbipasserende.

– Jeg drar hjem til Romania i ettermiddag, forteller hun, og kan derfor ikke delta i feiringen i domkirken.

Kirkebøen kjøper noen av ullsokkene, og Luka får nok penger til å betale kontant for reisen hjem med minibuss.

Kåpen

Hilde Kirkebøen har jobbet aktivt med å synliggjøre romfolk i Norge og fattigdommen de representerer. Hun har ledet Kirkens bymisjons prosjekt «Rom for fattige tilreisende». Kåpen hun har på seg, er sydd av tiggere i prosjektet SyRom i bymisjonen. Den kan vrenges, begge sider kan vende ut.

– Litt som med mennesker. Vi ser ikke alle sider med én gang, sier Kirkebøen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Publisert: 23. januar 2016
ANNONSE

Diakoni

  • Diakoni blir betegnet som kirkens omsorgstjeneste og nestekjærlighet i praksis.
  • Ordet diakon kommer av det greske ordet diakonos som på norsk oversettes til tjener.
  • Arbeidet handler om 
omsorg for hele mennesket, både forebyggende og helende.
  • En diakon i Den norske kirke må være vigslet, og kan holde prekener og nattverd. 
I 2014 fikk diakonene skråstola som del av det liturgiske antrekket.
  • Har en treårig bachelorgrad innen helse-/sosialfag eller pedagogikk, samt en master i diakoni.
  • Det er i dag cirka 275 
diakonstillinger i Den norske kirkes 1.230 menigheter. Diakonforbundet har 485 medlemmer.
  • 75 prosent er kvinner.