ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Tro, håp og følelse

Mina Finstad Berg vender seg ofte til Gud. Det er enveiskommunikasjon, for svar får hun aldri.

ANNONSE
ANNONSE

BILDER

Mina Finstad Berg liker å koble fotball og politikk, særlig FIFA vekket den interessen. – FIFA er en gjeng gamle gubber, som ikke har ikke evnet å ta tak i problemer, i fotballmiljøet som homofobi, rasisme og et dårlig kvinnesyn.

Foto: Joakim S. Enger
Vis bildetekst

Som barn tenkte Mina Finstad Berg på Gud som en skjeggete bestefar, i dag tenker hun mer på Gud som en kraft, noe kjærlig og trygt.

Foto: Joakim S. Enger
Vis bildetekst

Mina Finstad Berg

  • 26 år fra Lillehammer.
  • Fotballblogger og sentralstyremedlem i SV.
  • Studerer master i nordisk språk ved Universitet i Oslo.
  • Tidligere generalsekretær i Sosialistisk Ungdom og rådgiver for SVs stortingsgruppe. Har flere ganger utalt seg i media som «ung kristen» og «kristensosialist».
Min tro

Det er sommerferien 2004. Mina Finstad Berg sitter halvsovende i baksetet sammen med lillebroren på vei fra Norway Cup til ferie i Kristiansand. Hun har skåret mål, og er lykkelig. Familiens grønne Passat suser sørover på E18, klokka nærmer seg midnatt.

Da ser hun plutselig lysene som kommer rett mot. Den andre sjåføren har sovnet bak rattet og kommer over i deres kjørefelt. Nå dør jeg, tenker Mina.

– Jeg var ikke i tvil. Jeg var helt sikker på at nå, nå er livet slutt: Jeg blir bare 14 år.

Så smalt det, front i front med den andre bilen. Foreldrene skrek, det luktet brent, og broren satt stiv og stille ved siden av henne, i sjokk. Det gikk bra med alle fire, utrolig nok.

 

Smerte

Det er tolv år siden ulykken. Berg sitter tilbakelent i en stol på kafeen like ved Bohemen, hennes favorittfotballpub midt i Oslo sentrum. Det surrer av lyder, folk haster forbi med varme kaffekopper på vei ut døren. At Mina har en sammentrykt nakkevirvel kan de ikke se.

LES OGSÅ: «Vi skal voldta deres horer» ble for mye for Mina

Hun overlevde ulykken den gangen, men nakken blir aldri bra, og gir henne store smerter. Legen kan ikke gjøre noe. Å ha vondt er blitt en del av livet.

– Det går opp og ned, men jeg har smerter hver dag. Det er bare sånn det er. Det er utrolig hva man kan klare å leve med. Men så klart, av og til når jeg har mye vondt, så kan jeg bli fortvila. Likevel er jeg veldig takknemlig for at vi overlevde. Jeg kan ikke forklare det, men det føles som om jeg fikk en ny sjanse, som om noen beskyttet meg, sier Berg.

 


Man må ordne opp selv, men det er godt å vite at noen lytter, at noen har en i sin hånd, på et vis.

Mina Finstad Berg


 

Evigheten

Mina Finstad Berg er sentralstyremedlem i SV og tidligere generalsekretær i Sosialistisk ungdom (SU). I tillegg er hun fotballblogger. Det er derfor vi møter henne her, rett ved Bohemen, fotballpuben der hun ofte ser kamper. Berg har vært intervjuet av Vårt Land før, for hun stiller mer enn gjerne opp i saker om unge kristne.

LES OGSÅ: Mina går i rette med Bjørnar Moxnes – «Jesus var ikke kapitalist»

– Det hender folk blir overrasket over at jeg som er SV-er kan være religiøs. For meg er det ikke noe rart.

Hun meldte seg inn i SU da hun var fjorten «for å redde verden», sier hun spøkefullt, men også litt på alvor.

Evigheten, universet, fri vilje, døden og livet. De store spørsmålene kom nemlig tidlig inn i hennes liv. Om kvelden sang foreldrene Kjære Gud jeg har det godt på sengekanten, men ofte fikk hun ikke sove. Den ti år gamle jenta ble helt svimmel der hun lå under dyna, for det surret så mange store spørsmål i hodet.

– Jeg lå og tenkte på stjernene og at universet skulle være uendelig. Jeg tenkte på alt som hadde hendt før jeg ble født og at det skal finnes en verden når jeg en gang er død, at verden skal fortsette uten meg, men hvor er jeg da?

I dag tror hun at folk må ha tenkt at hun var veldig veslevoksen som barn.

– Jeg var nok det, sier Berg.

– Men også veldig nysgjerrig og kunnskapstørst og opptatt av rettferdighet.

Det er hun ennå.

– Jeg har flere venner som er prester og jeg har snakket mye med dem om tro. Det er fint å tenke over store spørsmål: Hva er meningen med livet? Hva skjer etter døden?

LES OGSÅ: Kvinnene borte fra ungdomspolitikken

 

Innlandskristen

Berg vokste opp i en kristen familie, men troen var ikke noe stort tema i barndommen. De sang kristne nattasanger og hørte litt bibelhistorier. Kirken gikk de til når det var høytid, mest til jul. Innlandskristen kaller hun det.

– Jeg er fra Lillehammer, ikke sant, der er tro noe folk har for seg selv, noe personlig. Det er bra, synes jeg. Jeg er opptatt av man ikke skal dytte troen sin over på andre mennesker. At jeg er kristen påvirker min hverdag en del, men jeg tror ikke det synes så godt på utsiden.

– Hvordan da?

– Jeg går ikke rundt og tenker på Gud hele tiden, men det å tro gjør noe med hvordan jeg tenker og takler motgang. Når jeg har mistet noen jeg er glad i, blir det spesielt tydelig. Bestefaren min døde i 2014. Jeg tenker på ham nesten hver dag. Men troen gir meg håp om at jeg får møte ham igjen og et håp om at han nå er et sted hvor han har det godt.

 

Raus

Da Berg var åtte, flyttet familien til Spania et halvt år. Der fikk de et helt spesielt forhold til Sjømannskirken. Hver søndag var de på gudstjeneste. Berg og lillebroren sang i barnekoret, gikk på søndagsskole og spilte boccia med pensjonistene utenfor kirkesenteret om lørdagene.

– Alle var i kirka. Det var et sosialt sted og jeg fikk masse venner som var vokst opp med et mye tettere forhold til kirken enn meg, sier Berg.

Halvåret i Spania ble avgjørende for at barnetroen ble med inn i voksenlivet.

– Folka vi møtte der var så fine mennesker. Vi hadde en prest som var utrolig flink med oss barna og barnekorlederne våre Siri og Terje, det er kanskje noen av de fineste menneskene jeg har møtt. De fikk meg til å skjønne at det er plass til folk som meg i kirken: En som går med palestinaskjerf, er for abortloven og som vil at homofile skal ha lik rett til å gifte seg i kirken som andre.

 

Macarena

I ungdomstiden diskuterte hun mest tro som samfunnsfenomen, men det kunne også bli personlig. I SU var kristne i mindretall og religionskritikken kunne være ganske krass.

– Jeg skjønner delvis kritikken, for religion har bidratt til mye forferdelig opp igjennom historien og gjør det også i dag.

– Har det gjort noe med troen din, å bli mye utfordret?

– Jeg har blitt bevisst på hva jeg tror, og tenkt mye gjennom det. Det er bare bra å bli utfordra. Man tvinges til å tenke og ikke bare ta det man har lært forgitt.

Hun tok hun også en runde med seg selv: Trodde hun egentlig på Gud?

– Jeg tvilte aldri, men det var viktig for meg å være sikker på at barnetroen fremdeles var der. Det var den. Jeg tror mange gjør det i tenårene. Det handler jo litt om å finne ut hvem man er.

Lillehammer ligger i Hamar bispedømme, der de blant annet fikk Norges første kvinnelige biskop. Og Rosemarie Köhn er et stort forbilde for den unge SV-politikeren.

– Jeg så veldig opp til henne. Hun var kul, ikke sant. Jeg husker spesielt godt at hun kom på skolen vår og dansa macarena med oss. Tenk at en biskop kunne være med på sånt! Det er ikke tilfeldig at Hamar bispedømme fikk den første kvinnelige biskopen og den første lesbiske presten. Det er et liberalt og progressivt miljø. Det har gjort det lett for meg å identifisere meg med kirken, sier Berg.

Berg går ikke så ofte i kirken, men prekener henter hun gjerne inspirasjon fra.

– En kjent preken av Berge Furre blant annet, den leser jeg innimellom for inspirasjon. Han snakker om frigjøringsteologien. Der tar han nettopp tak i de tingene både ved Jesu handlinger og ord som støtter opp om solidariteten og håpet og troen om at en bedre verden er mulig.

LES OGSÅ: Berge Furre var ein mann med stor påverknadskraft, endå så stillfaren han var

 

Blomsterkorset

I mange år hadde hun et stort glasskors med blomstermønster rundt halsen. Det var en identitetsmarkør, forteller hun.

Så kom 22. juli.

Berg satt på partikontoret til SU. Det var fredag. Mandagen etter skulle de starte SUs sommerleir, også den på Utøya. Mens de holdt på med de siste forberedelsene, hørte de et smell fra regjeringskvartalet.

Morgenen etter tok hun korset av og la det i skuffen.

– I de første dagene etter angrepet orket jeg ikke å ha korset på. Det var før folk hadde begynt å grave dypere i manifestet til Breivik, man trodde motivasjonen hans var å kjempe mot muslimer og for et kristent Europa. Jeg var redd for at noen skulle forbinde meg med det han sto for om jeg hadde korset på. Det var ikke rasjonelt, men jeg følte det sånn der og da. Han hadde drept vennene mine. Så jeg tok korset av, ville distansere meg fra det han sto for.

– Distanserte du deg også fra troen?

– Nei, bare symbolet. Selve troen på Gud, at det er en mening med det hele og at man kan møte folk igjen, det ble veldig viktig i dagene etter 22. juli. Jeg var mye i Oslo domkirke, tente lys, eller bare satt der.

MIN TRO: Rune Gokstad har sluttet å be

Monolog

Etter videregående hadde hun begynt på Romerike folkehøgskole. Ett år med teater før studiene. Livet skulle være på sitt beste. Så ble hun tynn. Veldig tynn. Hun fikk aldri diagnosen anoreksi, men kjørte et stengt regime på seg selv: Spiste lite og kastet opp mye.

Hun som var feminist, hadde vært på kurs om skjønnhetspress og påvirking. Det var som om hun sloss med sitt eget hode.

– Jeg visste jo bedre, hadde vært på feministgrunnkurs og kjente til alle mekanismene. Men jeg klarte ikke slutte å tenke på at jeg ville være tynn.

Hun synes ikke det er så lett å finne årsaken til at hun ble syk. Det hendte så mye i den tida. Hun fikk kyssesyken og treningsforbud. Redselen for å bli tykk snek seg frem i tankene. På folkehøgskolen var det også masse skuespilltalenter. Mina som alltid hadde vært skoleflink, en av de beste i klassen. Plutselig var hun bare midt på treet. Oppå det hele hadde hun et tonn med komplekser.

– Jeg kunne ikke forandre ansiktet mitt, men tynn kan jeg bli, husker jeg at jeg tenkte. Det høres helt sykt ut, når jeg sier det i dag, men jeg tenkte sånn. Jeg hatet min egen kropp.

– Det var fælt. I den tida hendte det ofte jeg lå i senga og hadde lange monologer med Gud, lå å prata ut i lufta, som en slags bønn. Det hjalp litt, jeg hadde en å prate til, en jeg turte å vise frustrasjonen.

– Fikk du svar?

– Nei, det var enveiskommunikasjon. Det er det alltid når jeg snakker til Gud. Jeg tror de fleste har det sånn. Jeg har aldri trodd at det skulle skje mirakler eller forventet svar. Man må ordne opp selv, men det er godt å vite at noen lytter, at noen har en i sin hånd, på et vis. Det gir en trygghet, men det ikke så lett å forklare. Det er mest en følelse. Tro for meg er mye følelser.

Venner av henne så at noe var galt, ringte foreldrene. Det ble redningen. Men å bli frisk tok lang tid og hun fikk flere tilbakefall.

– Det var en fæl tid, men det har lært meg noe. Jeg har sett hvor viktig det er å ha mennesker rundt seg, som bryr seg, tør å spørre og ta tak i problemer. Jeg håper jeg er sånn med andre, sier Berg.

MIN TRO: Helge Simonnes tror Gud vil ham vel

 

Fotballfrelst

I dag er livet for det meste lett og greit, synes den 26-årige fotballbloggeren. Hun jobber med masteroppgave på Universitet i Oslo, det er EM og mange spennende kamper. Hennes spesialitet er fakta rundt lagene. Hun er fotballnerd. Det begynte i tenårene og tok av da hun la fotballskoene på hylla som 18-åring. Fotballinteressen må faktisk temmes litt.

– Sånn som nå, når det er EM, ser jeg nesten alt. Men jeg må sette regler for meg selv. Jeg har blant annet bestemt at jeg ikke får droppe sosiale aktiviteter for å se kamp. Jeg har vurdert å droppe bursdagsselskaper for å se en delfinale i Champions League. Det er ingen god egenskap.

Men Mina er ikke bare kjent for å snakke om fotball.

«Jeg har gjort noe så spenstig som å delta i en debatt om det å være ung kristen. Kristensosialistenes nye postergirl, det er meg!», skrev hun på Facebook for et par år siden, etter en TV-debatt.

Hun liker det.

– Jeg vil gjerne få frem at kristne kan være som meg. Jeg vil ikke at konservative kristne skal få enerett på å definere kristendom i offentligheten. Derfor stiller jeg gjerne opp i religionsdebatter.

Konservativ er et ord hun skyr som pesten. Selv omtaler hun seg som kristensosialist eller liberal kristen.

– Det er viktig for meg å markere avstand til konservative. Når man sier man er kristen, er det mange som tenker at man er imot en del ting jeg er veldig for: Som at staten burde bli sekulær, at abort skal være lov og at homofile bør få gifte seg.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Feminisme, solidaritet, flyktningpolitikk og kamp mot fattigdom er hennes hjertesaker i politikken. Hun snakker om verdens grusomheter, om folk som druknes i Middelhavet, ansvar, menneskesyn og sakene hun brenner for.

– Du kan fremstå veldig politisk korrekt. Går du noen gang motstrøms?

– Hm …

Hun blir stille noen sekunder.

– Som SV-er vil mange mene at nesten alt det jeg står for er radikalt. Men innad i partiet er jeg ganske enig med flertallet i de store sakene.

REPORTASJE: – Jeg lar barna klatre og styre mens jeg ber, det er hyggelig at de vil være med

Ibux og paracet

Nakkevirvelen gir henne smerter i skuldrene, armene og nakken. I tillegg gjør skaden at Mina lett får senebetennelse. Når hun må prestere, som i eksamensperioden som nettopp er over, må hun ta smertestillende: Fire piller i slengen, tre ganger om dagen.

– Jeg kan jo ikke holde på sånn til vanlig. Jeg vil ikke bli avhengig. Ikke tåler leveren det, heller. Jeg har isteden lært å leve med det.

Da hun var 14 var det ikke like lett. «Du kommer nok til å bli ufør i ung alder», sa legene. Så langt har hun motbevist dem, men hun stiller ikke som kandidat til valget i 2017, selv om hun har blitt spurt.

– Jeg tør ikke. Om jeg skulle bli valgt forplikter jeg meg til fire år i en svært stressende og slitsom jobb. Sånn som smertene er nå, vet jeg ikke om jeg klarer å ha en så hektisk livsstil, sier hun alvorlig.

Hun får fremdeles flashbacks i dag om hun sitter i en bil som bråbremser. Da er det som om noen heller kokende vann gjennom kroppen, alle alarmklokkene ringer og hjernen roper: Kom deg vekk herifra!

Mina vet at ulykken forandret henne.

– Det gjør noe med en å ha en sånn nær døden-opplevelse i så ung alder. Jeg har nok tenkt mer på døden enn de fleste jeg kjenner.

HER FINNER DU ALLE MIN TRO-INTERVJUENE

Publisert: 8. juli 2016
ANNONSE

BILDER

Mina Finstad Berg liker å koble fotball og politikk, særlig FIFA vekket den interessen. – FIFA er en gjeng gamle gubber, som ikke har ikke evnet å ta tak i problemer, i fotballmiljøet som homofobi, rasisme og et dårlig kvinnesyn.

Foto: Joakim S. Enger
Vis bildetekst

Som barn tenkte Mina Finstad Berg på Gud som en skjeggete bestefar, i dag tenker hun mer på Gud som en kraft, noe kjærlig og trygt.

Foto: Joakim S. Enger
Vis bildetekst
Min tro

Det er sommerferien 2004. Mina Finstad Berg sitter halvsovende i baksetet sammen med lillebroren på vei fra Norway Cup til ferie i Kristiansand. Hun har skåret mål, og er lykkelig. Familiens grønne Passat suser sørover på E18, klokka nærmer seg midnatt.

Da ser hun plutselig lysene som kommer rett mot. Den andre sjåføren har sovnet bak rattet og kommer over i deres kjørefelt. Nå dør jeg, tenker Mina.

– Jeg var ikke i tvil. Jeg var helt sikker på at nå, nå er livet slutt: Jeg blir bare 14 år.

Så smalt det, front i front med den andre bilen. Foreldrene skrek, det luktet brent, og broren satt stiv og stille ved siden av henne, i sjokk. Det gikk bra med alle fire, utrolig nok.

 

Smerte

Det er tolv år siden ulykken. Berg sitter tilbakelent i en stol på kafeen like ved Bohemen, hennes favorittfotballpub midt i Oslo sentrum. Det surrer av lyder, folk haster forbi med varme kaffekopper på vei ut døren. At Mina har en sammentrykt nakkevirvel kan de ikke se.

LES OGSÅ: «Vi skal voldta deres horer» ble for mye for Mina

Hun overlevde ulykken den gangen, men nakken blir aldri bra, og gir henne store smerter. Legen kan ikke gjøre noe. Å ha vondt er blitt en del av livet.

– Det går opp og ned, men jeg har smerter hver dag. Det er bare sånn det er. Det er utrolig hva man kan klare å leve med. Men så klart, av og til når jeg har mye vondt, så kan jeg bli fortvila. Likevel er jeg veldig takknemlig for at vi overlevde. Jeg kan ikke forklare det, men det føles som om jeg fikk en ny sjanse, som om noen beskyttet meg, sier Berg.

 


Man må ordne opp selv, men det er godt å vite at noen lytter, at noen har en i sin hånd, på et vis.

Mina Finstad Berg


 

Evigheten

Mina Finstad Berg er sentralstyremedlem i SV og tidligere generalsekretær i Sosialistisk ungdom (SU). I tillegg er hun fotballblogger. Det er derfor vi møter henne her, rett ved Bohemen, fotballpuben der hun ofte ser kamper. Berg har vært intervjuet av Vårt Land før, for hun stiller mer enn gjerne opp i saker om unge kristne.

LES OGSÅ: Mina går i rette med Bjørnar Moxnes – «Jesus var ikke kapitalist»

– Det hender folk blir overrasket over at jeg som er SV-er kan være religiøs. For meg er det ikke noe rart.

Hun meldte seg inn i SU da hun var fjorten «for å redde verden», sier hun spøkefullt, men også litt på alvor.

Evigheten, universet, fri vilje, døden og livet. De store spørsmålene kom nemlig tidlig inn i hennes liv. Om kvelden sang foreldrene Kjære Gud jeg har det godt på sengekanten, men ofte fikk hun ikke sove. Den ti år gamle jenta ble helt svimmel der hun lå under dyna, for det surret så mange store spørsmål i hodet.

– Jeg lå og tenkte på stjernene og at universet skulle være uendelig. Jeg tenkte på alt som hadde hendt før jeg ble født og at det skal finnes en verden når jeg en gang er død, at verden skal fortsette uten meg, men hvor er jeg da?

I dag tror hun at folk må ha tenkt at hun var veldig veslevoksen som barn.

– Jeg var nok det, sier Berg.

– Men også veldig nysgjerrig og kunnskapstørst og opptatt av rettferdighet.

Det er hun ennå.

– Jeg har flere venner som er prester og jeg har snakket mye med dem om tro. Det er fint å tenke over store spørsmål: Hva er meningen med livet? Hva skjer etter døden?

LES OGSÅ: Kvinnene borte fra ungdomspolitikken

 

Innlandskristen

Berg vokste opp i en kristen familie, men troen var ikke noe stort tema i barndommen. De sang kristne nattasanger og hørte litt bibelhistorier. Kirken gikk de til når det var høytid, mest til jul. Innlandskristen kaller hun det.

– Jeg er fra Lillehammer, ikke sant, der er tro noe folk har for seg selv, noe personlig. Det er bra, synes jeg. Jeg er opptatt av man ikke skal dytte troen sin over på andre mennesker. At jeg er kristen påvirker min hverdag en del, men jeg tror ikke det synes så godt på utsiden.

– Hvordan da?

– Jeg går ikke rundt og tenker på Gud hele tiden, men det å tro gjør noe med hvordan jeg tenker og takler motgang. Når jeg har mistet noen jeg er glad i, blir det spesielt tydelig. Bestefaren min døde i 2014. Jeg tenker på ham nesten hver dag. Men troen gir meg håp om at jeg får møte ham igjen og et håp om at han nå er et sted hvor han har det godt.

 

Raus

Da Berg var åtte, flyttet familien til Spania et halvt år. Der fikk de et helt spesielt forhold til Sjømannskirken. Hver søndag var de på gudstjeneste. Berg og lillebroren sang i barnekoret, gikk på søndagsskole og spilte boccia med pensjonistene utenfor kirkesenteret om lørdagene.

– Alle var i kirka. Det var et sosialt sted og jeg fikk masse venner som var vokst opp med et mye tettere forhold til kirken enn meg, sier Berg.

Halvåret i Spania ble avgjørende for at barnetroen ble med inn i voksenlivet.

– Folka vi møtte der var så fine mennesker. Vi hadde en prest som var utrolig flink med oss barna og barnekorlederne våre Siri og Terje, det er kanskje noen av de fineste menneskene jeg har møtt. De fikk meg til å skjønne at det er plass til folk som meg i kirken: En som går med palestinaskjerf, er for abortloven og som vil at homofile skal ha lik rett til å gifte seg i kirken som andre.

 

Macarena

I ungdomstiden diskuterte hun mest tro som samfunnsfenomen, men det kunne også bli personlig. I SU var kristne i mindretall og religionskritikken kunne være ganske krass.

– Jeg skjønner delvis kritikken, for religion har bidratt til mye forferdelig opp igjennom historien og gjør det også i dag.

– Har det gjort noe med troen din, å bli mye utfordret?

– Jeg har blitt bevisst på hva jeg tror, og tenkt mye gjennom det. Det er bare bra å bli utfordra. Man tvinges til å tenke og ikke bare ta det man har lært forgitt.

Hun tok hun også en runde med seg selv: Trodde hun egentlig på Gud?

– Jeg tvilte aldri, men det var viktig for meg å være sikker på at barnetroen fremdeles var der. Det var den. Jeg tror mange gjør det i tenårene. Det handler jo litt om å finne ut hvem man er.

Lillehammer ligger i Hamar bispedømme, der de blant annet fikk Norges første kvinnelige biskop. Og Rosemarie Köhn er et stort forbilde for den unge SV-politikeren.

– Jeg så veldig opp til henne. Hun var kul, ikke sant. Jeg husker spesielt godt at hun kom på skolen vår og dansa macarena med oss. Tenk at en biskop kunne være med på sånt! Det er ikke tilfeldig at Hamar bispedømme fikk den første kvinnelige biskopen og den første lesbiske presten. Det er et liberalt og progressivt miljø. Det har gjort det lett for meg å identifisere meg med kirken, sier Berg.

Berg går ikke så ofte i kirken, men prekener henter hun gjerne inspirasjon fra.

– En kjent preken av Berge Furre blant annet, den leser jeg innimellom for inspirasjon. Han snakker om frigjøringsteologien. Der tar han nettopp tak i de tingene både ved Jesu handlinger og ord som støtter opp om solidariteten og håpet og troen om at en bedre verden er mulig.

LES OGSÅ: Berge Furre var ein mann med stor påverknadskraft, endå så stillfaren han var

 

Blomsterkorset

I mange år hadde hun et stort glasskors med blomstermønster rundt halsen. Det var en identitetsmarkør, forteller hun.

Så kom 22. juli.

Berg satt på partikontoret til SU. Det var fredag. Mandagen etter skulle de starte SUs sommerleir, også den på Utøya. Mens de holdt på med de siste forberedelsene, hørte de et smell fra regjeringskvartalet.

Morgenen etter tok hun korset av og la det i skuffen.

– I de første dagene etter angrepet orket jeg ikke å ha korset på. Det var før folk hadde begynt å grave dypere i manifestet til Breivik, man trodde motivasjonen hans var å kjempe mot muslimer og for et kristent Europa. Jeg var redd for at noen skulle forbinde meg med det han sto for om jeg hadde korset på. Det var ikke rasjonelt, men jeg følte det sånn der og da. Han hadde drept vennene mine. Så jeg tok korset av, ville distansere meg fra det han sto for.

– Distanserte du deg også fra troen?

– Nei, bare symbolet. Selve troen på Gud, at det er en mening med det hele og at man kan møte folk igjen, det ble veldig viktig i dagene etter 22. juli. Jeg var mye i Oslo domkirke, tente lys, eller bare satt der.

MIN TRO: Rune Gokstad har sluttet å be

Monolog

Etter videregående hadde hun begynt på Romerike folkehøgskole. Ett år med teater før studiene. Livet skulle være på sitt beste. Så ble hun tynn. Veldig tynn. Hun fikk aldri diagnosen anoreksi, men kjørte et stengt regime på seg selv: Spiste lite og kastet opp mye.

Hun som var feminist, hadde vært på kurs om skjønnhetspress og påvirking. Det var som om hun sloss med sitt eget hode.

– Jeg visste jo bedre, hadde vært på feministgrunnkurs og kjente til alle mekanismene. Men jeg klarte ikke slutte å tenke på at jeg ville være tynn.

Hun synes ikke det er så lett å finne årsaken til at hun ble syk. Det hendte så mye i den tida. Hun fikk kyssesyken og treningsforbud. Redselen for å bli tykk snek seg frem i tankene. På folkehøgskolen var det også masse skuespilltalenter. Mina som alltid hadde vært skoleflink, en av de beste i klassen. Plutselig var hun bare midt på treet. Oppå det hele hadde hun et tonn med komplekser.

– Jeg kunne ikke forandre ansiktet mitt, men tynn kan jeg bli, husker jeg at jeg tenkte. Det høres helt sykt ut, når jeg sier det i dag, men jeg tenkte sånn. Jeg hatet min egen kropp.

– Det var fælt. I den tida hendte det ofte jeg lå i senga og hadde lange monologer med Gud, lå å prata ut i lufta, som en slags bønn. Det hjalp litt, jeg hadde en å prate til, en jeg turte å vise frustrasjonen.

– Fikk du svar?

– Nei, det var enveiskommunikasjon. Det er det alltid når jeg snakker til Gud. Jeg tror de fleste har det sånn. Jeg har aldri trodd at det skulle skje mirakler eller forventet svar. Man må ordne opp selv, men det er godt å vite at noen lytter, at noen har en i sin hånd, på et vis. Det gir en trygghet, men det ikke så lett å forklare. Det er mest en følelse. Tro for meg er mye følelser.

Venner av henne så at noe var galt, ringte foreldrene. Det ble redningen. Men å bli frisk tok lang tid og hun fikk flere tilbakefall.

– Det var en fæl tid, men det har lært meg noe. Jeg har sett hvor viktig det er å ha mennesker rundt seg, som bryr seg, tør å spørre og ta tak i problemer. Jeg håper jeg er sånn med andre, sier Berg.

MIN TRO: Helge Simonnes tror Gud vil ham vel

 

Fotballfrelst

I dag er livet for det meste lett og greit, synes den 26-årige fotballbloggeren. Hun jobber med masteroppgave på Universitet i Oslo, det er EM og mange spennende kamper. Hennes spesialitet er fakta rundt lagene. Hun er fotballnerd. Det begynte i tenårene og tok av da hun la fotballskoene på hylla som 18-åring. Fotballinteressen må faktisk temmes litt.

– Sånn som nå, når det er EM, ser jeg nesten alt. Men jeg må sette regler for meg selv. Jeg har blant annet bestemt at jeg ikke får droppe sosiale aktiviteter for å se kamp. Jeg har vurdert å droppe bursdagsselskaper for å se en delfinale i Champions League. Det er ingen god egenskap.

Men Mina er ikke bare kjent for å snakke om fotball.

«Jeg har gjort noe så spenstig som å delta i en debatt om det å være ung kristen. Kristensosialistenes nye postergirl, det er meg!», skrev hun på Facebook for et par år siden, etter en TV-debatt.

Hun liker det.

– Jeg vil gjerne få frem at kristne kan være som meg. Jeg vil ikke at konservative kristne skal få enerett på å definere kristendom i offentligheten. Derfor stiller jeg gjerne opp i religionsdebatter.

Konservativ er et ord hun skyr som pesten. Selv omtaler hun seg som kristensosialist eller liberal kristen.

– Det er viktig for meg å markere avstand til konservative. Når man sier man er kristen, er det mange som tenker at man er imot en del ting jeg er veldig for: Som at staten burde bli sekulær, at abort skal være lov og at homofile bør få gifte seg.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Feminisme, solidaritet, flyktningpolitikk og kamp mot fattigdom er hennes hjertesaker i politikken. Hun snakker om verdens grusomheter, om folk som druknes i Middelhavet, ansvar, menneskesyn og sakene hun brenner for.

– Du kan fremstå veldig politisk korrekt. Går du noen gang motstrøms?

– Hm …

Hun blir stille noen sekunder.

– Som SV-er vil mange mene at nesten alt det jeg står for er radikalt. Men innad i partiet er jeg ganske enig med flertallet i de store sakene.

REPORTASJE: – Jeg lar barna klatre og styre mens jeg ber, det er hyggelig at de vil være med

Ibux og paracet

Nakkevirvelen gir henne smerter i skuldrene, armene og nakken. I tillegg gjør skaden at Mina lett får senebetennelse. Når hun må prestere, som i eksamensperioden som nettopp er over, må hun ta smertestillende: Fire piller i slengen, tre ganger om dagen.

– Jeg kan jo ikke holde på sånn til vanlig. Jeg vil ikke bli avhengig. Ikke tåler leveren det, heller. Jeg har isteden lært å leve med det.

Da hun var 14 var det ikke like lett. «Du kommer nok til å bli ufør i ung alder», sa legene. Så langt har hun motbevist dem, men hun stiller ikke som kandidat til valget i 2017, selv om hun har blitt spurt.

– Jeg tør ikke. Om jeg skulle bli valgt forplikter jeg meg til fire år i en svært stressende og slitsom jobb. Sånn som smertene er nå, vet jeg ikke om jeg klarer å ha en så hektisk livsstil, sier hun alvorlig.

Hun får fremdeles flashbacks i dag om hun sitter i en bil som bråbremser. Da er det som om noen heller kokende vann gjennom kroppen, alle alarmklokkene ringer og hjernen roper: Kom deg vekk herifra!

Mina vet at ulykken forandret henne.

– Det gjør noe med en å ha en sånn nær døden-opplevelse i så ung alder. Jeg har nok tenkt mer på døden enn de fleste jeg kjenner.

HER FINNER DU ALLE MIN TRO-INTERVJUENE

Publisert: 8. juli 2016
ANNONSE

Mina Finstad Berg

  • 26 år fra Lillehammer.
  • Fotballblogger og sentralstyremedlem i SV.
  • Studerer master i nordisk språk ved Universitet i Oslo.
  • Tidligere generalsekretær i Sosialistisk Ungdom og rådgiver for SVs stortingsgruppe. Har flere ganger utalt seg i media som «ung kristen» og «kristensosialist».