Alene på en rasteplass med Guds finger på veikartet

Vårt Land møter Victoria Raychynets (37) i Oslo-lokalene til Bibelselskapet. I april ble hun ansett i stiftelsen, for å lede arbeidet med Trauma Healing i Norge og Ukraina. Trauma Healing (må ikke forveksles med sjelesorg) er profesjonell psykososial støtte kombinert med trosbasert innhold, hovedsakelig bibelfortellinger.

Raychynets fikk jobben etter at hun ankom Norge som ukrainsk flyktning. Sammen med datteren Kristina (9), sønnen George (6), og foreldrene hennes, har Raychynets bosatt seg på Karmøy. Mannen hennes, pastoren Anatoliy, har blitt igjen i Kyiv.

– Først og fremst, hvordan går det med deg?

Raychynets blir paff, og ser ut til å kjempe for ikke å smile.

– ... Braaa, svarer Raychynets og begynner å le.

– Hva er det?

– Vel, som en som arbeider med traumebehandling, forsøker jeg å lære folk å ikke stille akkurat det spørsmålet, forklarer hun og ler enda mer.

Det første spørsmålet Raychynets stiller ukrainske flyktninger er enkelt og greit: «Hva skjedde»?

[ Advarer mot «Putin-vennlig kloster» ]

Spørsmålene hun ville stilt

Hva skjedde? Vel, familien Raychynets klarte seg. De kom seg ut av Ukraina. At de møtte fare ved nesten enhver sving, har ikke stoppet Raychynets fra å returnere til hjemlandet siden hun flyktet. Hun har allerede vært tilbake, og nå skal hun dit igjen. Reisene mellom Ukraina og Norge inngår i hennes nye arbeid for å koordinere kirkenes innsats for traume-arbeid.

I arbeidet med traumatiserte ukrainere, er Raychynets påpasselig på hva hun spør dem om.

– Hvorfor ville du ikke ha startet med å stille spørsmålet «hvordan går det med deg?»?

– Det er et generelt spørsmål som kan være veldig vanskelig å besvare. Ta mitt tilfelle: Jeg er i et nydelig land som Norge, men jeg kan også leve med traumer. Jeg bekymrer meg for landet mitt, og ektemannen min, så jeg kan ikke «ha det bra», sier traume-eksperten mens hun gjør gåsetegn i lufta med begge hender.

– Samtidig er jeg ikke døende. Den balansen gjør at jeg kan føle meg låst når jeg får det spørsmålet. De fleste flyktninger blir låst når de blir spurt om hvordan de har det. Men hvis du stiller mer spesifikke spørsmål, blir ukrainske flyktninger gitt en retning til å svare.

– Men... for å svare på ditt første spørsmål, så er jeg veldig sliten, sier Raychynets.

Gud på bensinstasjonen

«Våkn opp, Victoria. Krigen har begynt».

Raychynets glemmer ikke ordene til ektemannen Anatoliy morgenen da krigen brøt ut. Kvelden før hadde utspilt seg på en diametralt annerledes måte enn morgenen som fulgte.

– Den kvelden var det bare oss to. Ingen bekymringer, ingen panikk. Bare en rolig tid til å si farvel, sier Raychynets.

Ekteparet hadde imidlertid en liten diskusjon: Skulle de fylle bensin eller ikke før dagen var omme? Victoria hadde brukt bilen mer enn vanlig. Hun sa ja til å fylle mer bensin, men ektemannen sa hun ikke måtte bekymre seg.

«Det blir tid til å ta avgjørelser», forsøkte han å betrygge. Hun fylte likevel.

– Jeg fikk en utrolig sterk følelse av at jeg måtte fylle bensin. Følelsen kom fra Gud, sier hun.

Det viste seg å bli avgjørende. Dagen etter kom bombene, og kaos fulgte etter. Å skaffe bensin hadde blitt en nær umulig oppgave, ifølge Raychynets.

Hun hadde gjort rett i å følge det hun opplevde som en beskjed fra Gud, men ektemannen fikk også rett i at de ville få tid til å ta avgjørelser. Det store spørsmålet ble: Hva blir avgjørelsen? Hvor skal vi dra?

---

Victoria Raychynets

• Leder Trauma Healing arbeidet til Det Norske Bibelselskapet i Ukraina
• 37 år
• Flyktet fra Kyiv til Karmøy
• Gift med pastor Antaoily Raychynets. De har en datter og en sønn

---

Et levende Butsja

Butsja.

For Victoria Raychynets f.P. (før Putin): Foreldrenes hjem. En trygghet. Et blåtrykk for minner.

For verden e.P. (etter Putin): Åstedet for en massakre. En ruin. Skjebnebestemt til å bli et synonym for krigens brutalitet, slik man har kommet til å kjenne ord som «Srebrenica» eller «Auschwitz».

Raychynets ankom Butsja før denne siste linjen hadde blitt trukket. For hvorfor skulle ikke familien Rachyniets dra til Butsja? Foreldrene hennes bodde der. De hadde ordnet beredskap med toalettruller, mat og strømaggregat. Huset hadde til og med en kjeller hvor de kunne gjemme seg. Hvis det skulle komme til det.

– Vi var forberedt på å bli i Butsja. Mange av naboene våre sa til oss at vi burde bli og at vi ikke måtte bekymre oss. Men jeg kan ikke si det nok hvor vanskelig det var å ta en avgjørelse i all usikkerheten. Tankene våre var et salig rot, sier Raychynets.

Et ødelagt Butsja

Det var flere forhold å vurdere. Ektemannen Raychynets hadde blitt igjen i Kyiv. Han var som alle menn mellom 18 og 60, forpliktet til å bli igjen i landet. Foreldrene hennes var ikke i Butsja på dette tidspunktet, men i Odessa.

– Anatoliy syntes det var skummelt å la oss være alene, så han ønsket at vi ventet på foreldrene mine og ham. Men nå forstår vi at hvis vi hadde ventet, hadde ingen av oss hatt muligheten til å forlate Butsja.

– Vanligvis ser jeg Guds hånd i alt jeg foretar meg, men man har også en hjerne. Vi fikk så mye forskjellig informasjon at til slutt så visste vi ikke hva vi diskuterte eller hva vi baserte avgjørelsene våre på. Det er derfor jeg mener at kun Gud tok avgjørelsen vi tok.

Raychynets føler, akkurat slik hun fikk følelsen av å skulle fylle bensin, at hun nå må forlate Butsja. Hun kan ikke vente på foreldrene sine. Hun setter seg i bilen med barna og kjører. Med Butsja i bakspeilet, ser hun at russerne begynner å bombe fra luften.

– Senere har vi takket Gud så mange ganger for at vi ikke ble igjen i Butsja. Det er det mest forferdelige å tenke på, hva jeg kunne utsatt ungene mine for. Selv i Kyiv var det mindre skummelt enn i Butsja.

[ Ungdom i Oppdrag har samlet inn 3,6 millioner til Ukraina ]

En advarsel fra ektemannen

Tanks etter tanks. Soldat etter soldat. Veien vekk fra Butsja er som en film for seksåringen George som sitter i baksetet. Niåringen Kristina sitter helt stille. Hun sier ingenting. Moren er så målrettet hun klarer å være. Hun har bestemt seg for å kjøre nordover til Hviterussland. Så ringer ektemannen Anatoliy.

«Russerne er på vei via Hviterussland. De er på vei i din retning», er beskjeden.

– Men vi trodde jo at de skulle komme fra øst, sier Raychynets som om hun gjenopplever samtalen.

– Hva gjør du i en sånn situasjon?

– Du reagerer. Du kjører på. Men du vet ikke hva du gjør. Du bare spør Gud om å vise en vei.

– Jeg visste for eksempel at bombene hadde kommet til Butsja, men så kom jeg på at vi har en kjeller. Det er tryggere å møte russerne der enn i en bil, tenkte jeg.

Alene med Gud, fanget mellom russerne og Butsja

Til slutt kjører familiemoren inn på en rasteplass. Hun går ut av bilen alene og tar fram et kart. Så ber hun Gud om å vise henne hva hun skal gjøre. Det er 20 minutter nordover til den siste avkjørselen mot vest, men det vil ta familien farlig nær den hviterussiske grensen som russerne er på vei mot.

– Valget var klart. Enten drar vi tilbake til Butsja eller så møter vi russerne, eller, med Guds hjelp, så vil vi ha nok tid til å svinge til venstre før russerne kommer, forteller Raychynets.

Hun setter seg inn i bilen, og sier til ektemannen på telefonen: «Anatoliy, jeg tar klampen i bånn og kjører mot russerne. Bare be for oss at vi kommer fram i tide».

På vei mot avkjørselen, ser familien den ukrainske hæren gjøre seg klar for en invasjon fra nord. Så kommer svingen. Idet de svinger til venstre, kan de skimte russerne på vei mot dem.

De rakk det.

---

4 raske

• Gud er: Kjærlighet og rettferdighet
• Jeg klarer meg ikke uten: Gud
• På gravsteinen min skal det stå: Del kjærlighet med de som trenger det mest
• Boka alle må lese: «Hitler’s Cross» (Erwin Lutzer) og «The Hole in our Gospel» (Richard Stearns)

---

[ Inger og Knut Johannes avviste kristendommen. Så fann dei «kjærleiksbodskapen» i nabolaget ]

Et nytt håp

– Jeg har aldri opplevd en slik tillit til Gud før. Jeg har sett Gud vise vei tidligere, men i disse øyeblikkene forstår jeg ikke hvordan Gud klarte å gi meg styrken til å ta så mange riktige avgjørelser og på akkurat riktig tidspunkt.

Raychynets beskriver tiden rett etter at de hadde klart å flykte, som den verste. Da var hun i Vest-Ukraina.

– Jeg var den eneste blant familiene som ble samlet, som ikke hadde en ektemann. Han var i Kyiv hvor det var intense kamper. Jeg var så redd.

Traume-eksperten tydde til slutt til bønn.

– Jeg har aldri trodd så mye på bønnens makt som det jeg gjorde da. Da andre spurte meg om hva de burde gjøre for å hjelpe, så sa jeg «be».

– Min datter, som hadde vært stille hele turen fram til tilfluktsstedet, begynte å gråte da vi kom fram. Hun trodde ikke hun kom til å se faren sin igjen. Hva skulle jeg si til henne? At jeg også var redd for det? Jeg kunne ikke si til henne noe annet enn at vi må håpe og be sammen.

Raychynets forklarer håpet som åpenbarte seg, slik:

– Det var den skumleste og vanskeligste tiden i mitt liv. Men ut av det kom den største følelsen av håp jeg har opplevd.

Håpet var så overveldende at Raychynets slet med å kontrollere følelsene sine da hun gikk i kirken.

– Jeg gråt sanseløst. Mitt tidligere liv var ødelagt, men jeg hadde aldri hatt en sterkere tro på Guds beskyttelse.

Vil se mannen igjen

– Jeg var så nærme å miste meningen med livet mitt. Da mannen min og jeg var sammen kvelden før krigen, så følte jeg at det var siste gang vi ville se hverandre igjen, sier Raychynets.

– Hva tenker du nå?

– Jeg tenker vi har en beskyttende engel som passer på Anatoliy.

Nå, fredag 13. mai, er Raychynets tilbake i Kyiv.

– Tror du at du får se Anatoliy igjen?

– Jeg håper det.

[ Oslosenteret ramma av underslag og sponsorsvikt ]