Reiste til Russland som misjonær – nå er han megakirkepastor for 6.000

– Å bryte grenser er en del av det å være kristen. Norge trenger initiativ og det begynner med deg, sier Mats Ola Ishoel fra talerstolen.

Det er torsdag formiddag under sommerstevnet til misjonsstiftelsen Troens Bevis i Sarons Dal, Kvinesdal. På plattformen står en erfaren forkynner de færreste i forsamlingen har hørt om.

I Moskva, Russland, er Mats Ola Ishoel pastor for en megakirke med 6.000 medlemmer. Nå er han på ferie i Norge, noe han har vært årlig i 25 år. Likevel er det sjelden han har talt på norsk jord, med unntak av på plattformen i Oppdal Kristne Senter, menigheten han forlot til fordel for Moskva i 1996.

– Jeg håper å inspirere menighetene i Norge til å finne nye veier, våge å være kreative og modige. En offensiv og nytenkende holdning har vært et typisk kjennetegn ved menigheten vår i Russland, hvor vi har funnet nye måter å nå mennesker på, sier han til Vårt Land.

[ Nå får de igjen sende elever til misjonsmarken ]

Vi opplevde oss så hjemme i den russiske kulturen at vi aldri har sett oss tilbake

—  Mats Ola Ishoel

Megakirke i Moskva

Menigheten han leder heter Word of Life Moscow, og den springer ut fra frimenigheten Livets Ord i Sverige. Siden Moskva-menigheten ble grunnlagt i 1995, har den ekspandert voldsomt.

Hver søndag har de 28 gudstjenester fordelt på ulike campuser i Russlands hovedstad. Menigheten er ifølge pastoren særlig kjent for ungdomsarbeidet sitt, som samler 1.500 ungdommer. I tillegg driver de et utstrakt sosialt arbeid, og har blant annet ni rehabiliteringssentre for narkomane.

– Vi har også matutdeling blant hjemløse og hjelper til ved barnehjem. Mye av dette er i samarbeid med myndighetene, sier pastoren.

– Hva er utfordrende med å drive en evangelikal kirke i Russland?

– For myndighetene er det viktig at alle dokumenter og registreringer er i orden. Men jeg har bodd 25 år i Russland og leder en offensiv menighet, og vi har aldri hatt problemer.

Han mener norske medier har en ensidig fremstilling av Russland.

– Det blir fremstilt som veldig undertrykkende, men det finnes andre sider ved Russland også. Russland er dominert av den russisk-ortodokse kirke, men vi har en god relasjon til dem, og jeg har truffet patriarken flere ganger.

– Mange reagerer på at trosfriheten har dårlige kår i Russland, noe som blant annet kom til uttrykk da Jehovas vitner ble forbudt for noen år siden. Hva tenker du om det?

– Jeg kjenner for dårlig til saken med Jehovas vitner og kan ikke si noe om det. Vi starter nye menigheter hele tiden og driver bibelskole og et akkreditert universitet, som kan gi bachelor i teologi i Russland. Så vi har ikke opplevd det samme, sier Ishoel.

[ Enkelte konservative kristne hyller Russland. John Færseth vet hvorfor ]

Har aldri sett seg tilbake

Ishoel flyttet til Russland sammen med kona si i 1996. Han hadde nettopp bygd hus i Oppdal, hvor han arbeidet som ungdomspastor. Så en morgen opplevde han det han mener var Gud som kalte ham til Russland.

– Det kom som lyn fra klar himmel. Vi ba over det i mange uker og snakket med folk rundt oss. Men det var så overbevisende at vi meldte oss frivillig som misjonærer.

Etter å ha vært med som frivillig i to år, overtok Ishoel som hovedpastor i 1998.

– Vi opplevde oss så hjemme i den russiske kulturen at vi aldri har sett oss tilbake, sier han.

I tillegg til å lære seg språket, har Ishoel lært Russland å kjenne gjennom verkene til de store russiske forfatterne, slik som Fjodor Dostojevskij. Han og kona Randi har fått fire barn i Russland. Alle er adopterte, tre av dem fra Russland og én fra Tadsjikistan.

– Da jeg og Randi fikk vite at vi ikke kunne få barn, gikk vi hjem og ba. Det slo oss at det finnes en verden full av foreldreløse barn, og vi bestemte oss for å adoptere.

Ishoel forteller at adopsjon har vært veldig fjernt for mennesker i Russland. Mange barn bor på barnehjem, sier han.

– Men da vi begynte å adoptere, prekte vi også mye om det. Vårt vitnesbyrd førte til en bevegelse blant mange i menigheten, der de også adopterte. Mange foreldreløse barn har kommet inn i gode, kristne familier på grunn av det, sier han.

Fikk ikke banklån

En av de største utfordringene for menigheten kom i 2006, da de ville kjøpe sitt første menighetslokale. Fram til dette hadde de leid, men med en forsamling på 2-.3000 mennesker hadde de behov for noe eget.

– Men i Russland ville ingen banker gi oss lån, siden de ikke gir lån til religiøse organisasjoner. Jeg reiste til både USA, Tyskland, Sverige og Norge for å låne, men til slutt ble det samlet inn blant menighetens egne medlemmer. Selv om inntektsnivået er lavere enn i Norge, var det en enorm giverglede og stor tro på menigheten, sier Ishoel, som mener innsamlingen har hatt en positiv effekt:

– Å samle inn penger selv var en tung vei, men det gjorde menigheten sterk. Det du har kjempet hardt for, det blir dyrebart for deg. Å stå sammen om dette skapte en enhet og et engasjement i menigheten, sier han.

– Hvordan har kirken blitt så stor?

– Den har vokst sakte, men sikkert hele tiden. Vi har alltid vært utadrettet, evangeliserende og opptatt av å være i kontakt med samfunnet. Det har også vært viktig for oss å strekke seg ut til subkulturer, og i dag har vi møter på vietnamesisk, armensk, spansk, usbekisk og tadjikisk, blant annet.

Det har imidlertid vært nok av utfordringer å ta tak i. Ishoel forteller at mange av menighetens pastorer og medarbeidere har hatt lite kjennskap til kristen tro fra før, og at det har vært nødvendig med utstrakt ledertrening.

– Vi har jobbet mye med etikk og moral. For eksempel ved å få alle til å betale skatt – det var slett ingen selvfølgelighet.

[ Norsk politiker gjør omstridte reiser for Russlands sak ]

Vil ikke skyldbelegge syke

Livets Ord ble grunnlagt av Ulf Ekman i Uppsala Sverige, og har historisk vært et toneangivende senter for den såkalte trosbevegelsen. Trosbevegelsen var kjent for å forkynne at menneskers tro vil føre til helse, velstand og seier i livet.

– Tenker du på deg selv som en trosforkynner?

– Det spørs hva man mener. Jeg har skrevet en bok som heter Work. Her snakker jeg om at det er viktigere å være ærlig enn å være rik, og det er viktigere å være trofast enn at menigheten skal vokse. Samtidig kan jeg tro på Guds velsignelse. Og vi ber for syke like mye som vi alltid har gjort, men jeg mener det er viktig å ikke skyldbelegge syke ved å formidle at de kunne vært friske hvis de bare trodde riktig.

Menigheten regner seg som pinsekarismatisk og evangelisk, konservativ som sådan, forteller Ishoel.

– Mange konservative i Russland ville blitt regnet som ganske ytterliggående her til lands. Er dere konservative i russisk sammenheng også?

– Nei, det er vi ikke. Men liberalisme har ikke fått noe rot noe sted i Russland når det gjelder familieverdier, så kristne kirkesamfunn er også konservative. Men vi er opptatt av å være relevante for samtiden, og vil kommunisere godt med unge uten at de føler de går 50 år tilbake i tid når de går inn i kirka.

Vi er opptatt av å være relevante for samtiden, og vil kommunisere godt med unge uten at de føler de går 50 år tilbake i tid når de går inn i kirka

—  Mats Ola Ishoel

Kontroversielle homofili-lover

I 2013 innførte Russland en lov om «homoseksuell propaganda mot mindreårige», som forbyr spredning av informasjon om homofili til personer under 18 år. Flere menneskerettsorganisasjoner har rettet krass kritikk for måten homofile behandles på i landet.

Ishoels kirke har et konservativt ståsted i synet på likekjønnede parforhold.

– Selv om dere er konservative, er det ting du også synes er vanskelig med måten homofile behandles i Russland?

– For oss er det viktig å vite hva vi står for og hvorfor vi gjør det. Men det er ikke nok å si hva vi mener er rett og feil, vi må også være der for homofile og være villige til å lytte, hjelpe og være med på å finne svar på vanskelige spørsmål. Det jobber vi aktivt med.

[ Elin er transkvinne. Nå har hun bekreftet sin identitet foran Gud ]