Hun er blitt spurt om alt utenom tro – inntil nå

Denne saken ble først publisert i august 2023.

– Pappa sa til meg i går: «Nå må du ikke sette deg foran Nidarosdomen og snakke om tro og prøve å være smart. Dette kan du ingenting om».

Folkemengden foran Nidaros domkirke i Trondheim spruter ut i latter. Komiker og programleder Else Kåss Furuseth har sagt ja til å snakke om troa si her, foran Norges nasjonalhelligdom under Olavsfestdagene.

Akkurat nå kan det virke som hun angrer litt.

– Jeg må ikke si noe feil, for det er mange sølvrever her foran Nidarosdomen i dag. Som har lest sin bibel og lignende. Og jeg er vel mer i kategorien ... Kanskje en tviler?

Hun har akkurat kommet fra en samtale om «Maten og æ'en. Vårt daglige brød» på festivalens såkalte vestfrontmøte. Etter at Kåss Furuseth i vår inntok norske TV-skjermer med livsstilsprogrammet «Helsekost Furuseth» på NRK, har hun satt ord på enda et tabu i norsk offentlighet: nemlig overvekten vår.

– Å prøve å gå ned i vekt på TV er jo på en måte sånn, hvor slapp kan du bli? Du får både ernæringsfysiolog og trener. Det er jo utrolig privilegert.

Samtidig har hun kalt hele opplegget «et grusomt prosjekt», blant annet i et portrettintervju med Aftenposten tidligere i år.

– Er det noe som er vanskelig, så har jeg lyst til å prøve å jobbe med det. Det med kropp følte jeg var et stort tabu også for meg, og ellers i samfunnet. Jeg ville løfte det fra å framstilles som et tilsynelatende «personlig, tidvis moralsk ansvar» til å diskutere det på et samfunnsnivå, uten å påføre mer fettskam.

– Det var fristende å kunne pirke litt i det.

---

Else Kåss Furuseth

• Programleder, skuespiller og komiker
• 43 år
• Fra Jessheim, bor i Oslo
• Blant annet kjent for talkshowet «Kåss til kvelds» på NRK og er nylig aktuell med serien «Helsekost Furuseth»
• Ble intervjuet til Min tro på Olavsfestdagene i Trondheim i sommer

---

Tror på terapi

Hun liker å pirke i ting. Om det er selvmord, barnløshet eller overvekt. Det finnes ikke den ting Else Kåss Furuseth ikke har blitt spurt om. Inntil nå.

– Dette, hva jeg tror på, har aldri noen spurt om.

Gjennom livet, har hun trodd på én ting, og det er terapi.

– I vår familie har mange gått en del i terapi. Jeg tror mormor også, men hun sluttet fordi hun syntes psykologen stilte så personlige spørsmål.

Mange nordmenn kjenner historien om familien Kåss Furuseth. Da Else var elleve år tok moren hennes livet sitt. 17 år senere gjorde broren det samme. To år senere, i 2011, lagde hun teaterforestillingen «Kondolerer», der hun åpenhjertig fortalte om selvmordene – også med innslag av humor.

– Det er på en måte blitt litt din greie, å le av det mest tragiske. Hva er det som er så godt med å le av det som gjør så vondt?

– Det er vel at du kjenner at du faktisk lever, da. Og at livet kanskje går videre. Fordi når det tristeste skjer, om noen dør i selvmord, man mister noen i kreft, eller om noen i familien sliter med rus, så er det jo ofte et sånt uendelighetsperspektiv. Altså, skal dette noen gang gå over?

– Også var jeg lei av hemmeligheter. Men selvfølgelig: Alt er ikke morsomt. Det meste ikke.

Jeg synes nok at det kanskje kunne vært mindre skummelt i kirkerommet, at livet er trist nok som det er. Så jeg hadde ønsket at det var mindre trist der inne

—  Else Kåss Furuseth

Sorggruppe på svømming

Hun forteller om da hun etter morens død begynte å gå i en sorggruppe. I et furubelagt rom satt det en gjeng mennesker som sendte termosen rundt, og virka å kjenne hverandre innmari godt.

Else tenkte: «Herregud, skal jeg være her til jeg dør liksom?».

Det hele toppa seg da de under en samling i september begynte å snakke om at de i november skulle på svømming sammen. For elleve år gamle Else var det nesten ikke til å tro. Skulle hun være her så lenge – og hvorfor i alle dager skulle tolv mennesker, som ikke hadde noe annet til felles enn å være dritlei seg, dra å bade?

Veslevoksen som hun var, reiste hun seg og sa: «Jeg synes det er unødvendig at vi i sorggruppa skal på svømming».

– Da husker jeg folk reiste seg og klappet. Fordi det er på en måte ... Det er jo fordi det er så mange forbudte følelser ofte i sorg, da.

Hun vil understreke at det er veldig bra at sorggrupper finnes.

– Men alle følelser blir satt veldig på spissen i sorgen, og da er det deilig å lufte også de «barnslige følelsene».

Hun innser at hun ble påført et voldsomt alvor allerede som elleveåring, og at hun derfor ble kjempeglad når det var mulig å le.

– Alle har vært i begravelser. Og det er jo en ramme hvor man i ettertid kan prøve å finne, om ikke komiske sider ved, så kanskje noen tegn på at livet ikke er over? Det er vel et slags overlevelsesinstinkt. Det er jo de verste dagene i livet for alle og enhver.

«Som en far for meg»

Hun forbinder kirkerommet med død. Kirka hjemme på Jessheim der hun vokste opp, er først og fremst et sted de går i begravelser.

– Jeg synes nok at det kanskje kunne vært mindre skummelt i kirkerommet, at livet er trist nok som det er. Så jeg hadde ønsket at det var mindre trist der inne. Men det er kanskje litt mye å pålegge Gud.

Svaret på hvem Gud er for Else Kåss Furuseth, er ganske vanlig i kristen sammenheng. Forklaringen derimot, er litt mer uvanlig.

– Jeg var ikke klar over at vi var kristne, inntil jeg leste i lokalavisa at faren min var nestleder i menighetsrådet. Og han går jo ofte rundt og snakker om forsoning og virker sånn smart hjemme. Jeg trodde han siterte seg selv, men det var visst Jesus han siterte.

Hver farsdag skriver hun et kort til pappaen sin der det står: «Du er som en far for meg». Litt sånn som mange kristne tenker om Gud, eller Jesus.

– Jeg har tenkt at pappa er Jesus, da. En sånn beroligende skikkelse som sier det går bra til slutt. Og som aksepterer.

[ Gjennom årene på videregående skole skjulte Kathrine Vigdel (38) morens pille- og alkoholmisbruk ]

Å holde seg

At hun ikke visste om farens kristne tro, forklarer hun med at hun var opptatt med å smugrøyke. Men et visst engasjement for kirka viste hun likevel da hun skulle konfirmere seg.

– Da vi skulle velge om vi skulle konfirmere oss kristelig eller borgerlig, så hadde jeg et veslevoksent foredrag for klassen om forskjellene, der jeg forklarte hvorfor jeg hadde landet på kristelig. Jeg tror ikke de andre var så opptatt av hva jeg ville velge, men for meg var det veldig viktig.

Som konfirmant var hun opptatt av å tøffe seg litt. Da det ble snakk om å vente med sex til ekteskapet i konfirmantundervisningen, så hun sitt snitt:

– Jeg rakk opp hånda, og sa: «Hva hvis man har skikkelig lyst?». Ikke at det var noe mulighet for at jeg skulle ligge med noen på lang tid, men jeg ville vel tøffe meg.

Hun minnes at presten svarte:

– Jo, det handler jo om å holde seg. Jeg for eksempel, må veldig på dass nå. Men jeg holder meg til etterpå.

For n’te gang bryter de oppmøtte foran Nidarosdomen ut i latter. Det er litt sånn med Else Kåss Furuseth, at det går så kort tid mellom morsomhetene, at det blir vanskelig å holde en vanlig samtale. Det er ikke før etterpå at man innser at hun har sagt ganske mye både alvorlig og fornuftig mellom all vitsinga.

I de øyeblikkene man glemmer alvoret så kjenner jeg et blaff av om ikke lykke, så kanskje håp?

—  Else Kåss Furuseth

Kista båret høyt

For hun er en type som grubler en del over meningen med livet. Det medgir hun.

– Da broren min døde var jeg i slutten av 20-årene. Da hadde jeg jobbet i mange år for å prøve å holde ham i live som en pårørende. Når du kommer til kort, for å bruke et litt sleivete uttrykk, så tenker man jo på meningen med livet.

– Hva kommer du frem til da?

– Da tror jeg faktisk at humor var til hjelp. Ikke påtvunget, men i de øyeblikkene jeg glemmer alvoret så kjenner jeg et blaff av, om ikke lykke, så kanskje håp?

Hun forteller at de planla begravelsen 1. april. Søsteren hennes fortalte at når folk dør i selvmord, skal kista løftes opp mot himmelen på vei ut. Else, som skulle bære kista, syntes det hørtes rart ut, men tok søsteren på ordet. Da hun stod i begravelsen noen dager senere og bøyde seg ned for å gjøre seg klar for å løfte kista høyt opp i været, så hun bort på søsteren sin. Med munnen mimte hun «aprilsnarr».

– Det gjorde det ikke noe verre, da.

---

4 raske

• Gud er: De lærde strides! Ring meg gjerne med mer info. Finner meg på Gule sider.
• Jeg klarer meg ikke uten: Menneskene jeg er glad i, rødcola på tunge dager og en armkrok!
• På gravsteinen min skal det stå: Der vil jeg bruke B-mors ord: Stå på, det lysner!
• Boka alle må lese: Den siste boka til Vigdis Hjorth, Gjentakelsen. Ikke noe å lure på, løp og kjøp.

---

«Eg ser»

Da de andre på hennes alder var mest opptatt av Michael Jackson, var Else mer opptatt av Bjørn Eidsvåg og Sigvart Dagsland. Hun tror hun er en av de som har hørt mest på låta «Eg ser» av førstnevnte – en vågal påstand, tatt i betraktning at den regnes som en av Norges største landeplager og en av de mest spilte sangene i norske begravelser.

– Det er mange her som har hørt på den – det ser jeg. Alle dere damene som sitter her med kortlang øredobb og har hørt på Bjørn Eidsvåg i åresvis, det er dere som har betalt for den nydelige hytta hans.

Latteren stiger og legger seg igjen. Morsomhet til side.

– Hva skjer med deg når du hører på «Eg ser»?

– Nei, da knekker jeg jo sammen. Det er et rom hvor det er lov til å gråte.

I selvmord ligger jo også en følelse av å bli avvist. Så det føles langt fra fred. For min del har det tatt ganske mange år å finne noe fred

—  Else Kåss Furuseth

Måtte trøste de voksne

Å jobbe for mer åpenhet rundt selvmord er blitt en av Else Kåss Furuseth sine hjertesaker. Da moren hennes døde i 1992 var det knyttet enda mer skam til å ta livet sitt. 11-årige Else følte hun ofte måtte trøste noen voksne rundt seg. Det endte med at hun flere ganger sa at moren hadde dødd i kreft.

– Jeg sier ikke at det er noe bedre på noen som helst måte, selvfølgelig, men det var akkurat som at måten hun døde på gjorde det vanskeligere for folk å trøste på vanlig vis.

I juni vedtok Landsforeningen for etterlatte ved selvmord en uttalelse der de oppfordra Den norske kirke til å gjøre en rekke tiltak. De mener kirka historisk har bidratt til å skambelegge selvmord og at de nå må komme mer på banen.

Else Kåss Furuseth er enig i at det er en del av kirkas jobb å involvere seg i hvordan vi snakker om og forebygger selvmord.

– Det er en del av mange sin jobb. Men jeg er glad jeg opplevde at det var rom for å snakke om det som hadde skjedd i begravelsene. Sånn som i min brors begravelse, der det satt mange unge mennesker med spørsmål om hva de kunne gjort annerledes.

I slike tilfeller tror hun på åpenhet – på det å gi informasjon om hva som faktisk har skjedd, slik at man kan finne en eller annen ro og plass til å sørge.

– Det opplevde jeg at det var fint å kunne gjøre i kirka, og at ikke det ble brukt andre ord. Om alt som sies for eksempel er «han har funnet fred», kan det selvfølgelig virke betryggende, men også litt foruroligende.

– Fordi i selvmord ligger jo også en følelse av å bli avvist. Så det føles langt fra fred. For min del har det tatt ganske mange år å finne noe fred.

[ Her kan du se opptak av samtalen fra Vestfrontplassen utenfor Nidarosdomen. ]

Fra Bergans til Fjellreven

I sommer erklærte hun til en venninne at hun var så glad, for nå kunne hun slutte å gå i terapi. Venninna svarte med latterkrampe: «Nei, du har jo et stort aggresjonsproblem».

– Blir du sint på deg selv? Eller på andre?

– Det er koblet til en sånn maktesløshet ... Nei, det er på meg selv, ja.

Hun peker på at det første man ofte får høre som pårørende når noen dør i selvmord er at man aldri skal ha dårlig samvittighet: «Den personen døde ikke på grunn av deg, men på tross av deg». Men følelsen av dårlig samvittighet, er jo også fordi man har faktisk betydd noe, innrømmer hun.

– Du har anerkjent den jobben du har gjort ved å være til stede for et annet menneske. Det er på en måte å leve med den følelsen. Før var det mer som en berganssekk, nå er det mer som en fjellrevensekk, av skyldfølelse. Og det tenker jeg det er greit at man har med seg, da. For vi er jo bare mennesker.

Innerst inne vet hun at hun ikke har noe skyld. Men hun er blitt vant til å ha med seg litt dårlige følelser. Nå tenker hun at det ikke er så farlig.

– Hva har du gjort for å komme dit?

– Jeg har jo brukt veldig mange timer på en scene og snakket om å leve videre. Samtidig er jeg veldig opptatt av å si at det å stå på scenen ikke er terapi.

[ Kritisk etter bispenominasjon: – Ikke klar for biskop som er gift med samme kjønn? ]

Å tåle hverandre

– Hva kan gjøre kirka og troa mindre skummel?

– Det er sånne samtaler som dette. Ikke at man skal prøve å gjøre kirka koselig med pynteputer og kubbelys. Selv om de sorggruppene godt kunne vært i litt finere lokaler ...

– Neida, jeg tror det at vi snakker friere hjelper.

Hele oppgaven i livet er å tåle hverandre, tror hun.

– Å tåle hverandres svakheter. Det at noen kan si til deg hvordan de ønsket at ting kunne vært litt annerledes. Og spørre om hjelp og lytte. I det ligger jo en form for aksept.

Hun smiler fornøyd:

– Nå hørtes jeg ganske kristen ut, eller?