– Så du er en slags husfilosof?
– Ja, det kan du vel kalle meg, svarer Kaja Melsom lattermildt.
De siste ti åra har hun arbeida som seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund, i avdelingen for livssyn og livsveiledning. Samtidig har hun også markert seg i samfunnsdebatten, er fast gjest i Verdibørsen på P2 og forfatter av boka Den fordømte friheten – Et oppgjør med dagens selvrealiseringstyranni.
– Vi jobber jo mye med å gi humanetikken innhold – hva man legger i å være et humanetisk livssynssamfunn, hva vi skal mene, og hvilke seremonier og tilbud vi skal tilby, forklarer hun.
– Frigjørende
Melsom har hovedfag i filosofi fra Universitetet i Oslo – byen hun også har vokst opp i.
Interessen for faget ble vekka da hun gikk på videregående i Lyon. Der møtte hun en puggeskole, forteller hun, som i mye større grad enn i Norge var prega av en «fasitmentalitet». Spørsmål hadde gjerne ett riktig svar, og det var lite rom for diskusjon.
I tredjeåret sto imidlertid filosofi på timeplanen, og Melsom slukte både agn og søkke:
– Det var utrolig frigjørende. Endelig et fag hvor det var rom for å diskutere og resonnere!
[ Mens andre ropte og gråt på vekkelsesmøtene, lå Stig Frøyshov og grublet ]
Et praktisk fag
Studietida beskriver hun derfor som både fri og ensom. På den ene sida fikk hun for det meste holde på med det hun ville i fred. Samtidig savna hun å ha et større miljø å sparre med, og en videre akademisk karriere frista ikke noe særlig.
– Det handla nok også om at jeg er veldig opptatt av at filosofi også er noe man gjør. For meg handler ikke filosofi først og fremst om å kunne hva den eller den filosofen mente. Filosofi er en aktivitet som alle kan ta del i.
At hun etter hvert søkte jobb i Human-Etisk Forbund handla både om jobbmuligheter, men også at Human-Etisk Forbund representerer livssynet hun identifiserer seg med best.
– Jeg er jo ateist.
Årsaken til det tilskriver hun imidlertid ikke filosofistudiene.
– Nei, det handler vel om oppdragelse. Det er vel fortsatt sånn at livssynet til de aller fleste kommer fra foreldrene, og foreldrene mine var ikke religiøse.
---
Kaja Melsom
- Tittel: Seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund
- Alder: 48
- Bakgrunn: Filosof, samfunnsdebattant og forfatter
---
Liten tiltro
– Rundt påske hadde vi jo en velkjent filosofisk disiplin oppe til debatt i spaltene våre, nemlig apologetikken. Hva synes du om den?
– Altså forsøk på å bevise at Gud finnes med logikk?
– Ja, stemmer.
– Nei… Jeg tror vel ikke det har så mye for seg. Er ikke litt av poenget med tro at den må komme fra hjertet, da? Å skulle overbevise noen til å tro på Gud ved logikk virker som en vanskelig oppgave.
– Ok, men hvis du måtte svare: Hva er det beste filosofiske argumentet for Guds eksistens?
– Oi, utbryter Melsom, etterfulgt av latter.
– Får jeg lov til å tenke litt på det, og komme tilbake til det seinere?
– Var en kamporganisasjon
– En del kristne forbinder Human-Etisk Forbund, og kanskje ateister generelt, med en ganske militant anti-religiøsitet. Hva tenker du om den karakteristikken?
– Det har jeg for så vidt forståelse for. Jeg tenker vel at det historisk kan ha vært en ganske treffende oppfatning. Men Human-Etisk Forbund har endra seg mye de siste åra, og jeg vil si at det finnes veldig lite av den antireligiøse holdninga i dag.
Melsom peker på at Human-Etisk Forbund ble oppretta i ei tid hvor «kristendommen hadde monopol på hele befolkningas sjeleliv», og at mange av forbundets pionerer hadde bakgrunn fra det de opplevde som trange, kristne miljø.
– Human-Etisk Forbund var jo på mange måter en kamporganisasjon som ville sprenge «åndsmonopolet» kirka hadde. Det er en del av vår historie som vi bare må vedkjenne oss. Men i dag er jo den kampen, etter min mening, langt på vei vunnet.
De som jobber og er aktive i forbundet i dag er imidlertid mer opptatt av å fylle livssynet med innhold, forteller Melsom. Hun mener det er viktig å definere livssynshumanismen positivt – altså å snakke om hva man er, og ikke som en motsetning til noe annet.
De sjelelige behovene som kirka tidligere har ivaretatt forsvinner ikke selv om mennesket slutter å tro på Gud
— Kaja Melsom
Har sansen for arvesynden
– Og hva vil du si er kjernen i dette livssynet, dersom du skal gi en slik positiv definisjon?
– Da ville jeg vel sagt at livssynshumanisme er å tro at mennesket selv er satt til å forvalte sine egne liv, samfunnet og kloden – uten å kunne lene seg på noen høyere autoritet. Vi må selv ta ansvar for å skaffe oss kunnskap om verden, godt og ondt, og fylle «jordelivet» med mening og innhold.
På den ene sida målbærer humanetikken ei tro på at mennesket har evne og mulighet til å klare dette, forklarer Melsom. På den andre sida inneholder den også en erkjennelse av at vi mennesker er «grunnleggende ufullkomne»:
– Derfor må vi bygge institusjoner og sosiale rammer som tar høyde for feilbarligheten vår. Det enkelte mennesket ser verden fra et svært begrenset perspektiv av gangen, derfor trenger vi et mangfold av stemmer for å nærme oss sannheten. Dette er grunnlaget for humanisters varme forsvar for demokrati og ytringsfrihet.
[ Levi Henriksen: – Oppveksten i pinsemijøet gir meg en stemme som skiller seg ut ]
– Jeg beit meg merke i formuleringen «grunnleggende svakt». For meg høres det ut som et verdensbilde som ligger ganske tett på den kristne forestillingen om arvesynd. Jeg trodde det var et nokså mislikt konsept blant humanister?
– Jeg kan bare snakke for meg selv, men dersom man tolker den metaforisk synes jeg idéen om arvesynd er en av de mer sympatiske og innsiktsfulle idéene innenfor kristen tenkning, sier Melsom.
– Det er en idé vi med hell kunne løftet fram i dag, hvor vi ser på aldring og død som en individuell straff for at den enkelte ikke har levd sunt nok. Vi trenger flere påminnelser om at dette er menneskets lodd, og at vi alle er i samme båt.
Videre sier filosofen at hun tror at de fleste kristne og livssynshumanister ikke egentlig har så ulik virkelighetsoppfatning, dersom man «bare» ser bort ifra troa på Gud og bibelhistoriene. Hennes betraktning er at det overordna synet på etikk, mennesket og samfunn er nokså sammenfallende.
Trenger forklaringer
På spørsmål om hva Human-Etisk Forbund må jobbe videre med, svarer Melsom at de vil utvikle seg som livssynssamfunn gjennom å videreutvikle seremoniene, tilbudet om livsveiledning og å bygge opp organisasjonen som en møteplass for medlemmene.
– De sjelelige behovene som kirka tidligere har ivaretatt forsvinner ikke selv om mennesket slutter å tro på Gud, forklarer Melsom.
Videre sier hun at en grunnleggende del av menneskets natur er å dele fortellinger, og at det er gjennom dem vi forklarer både omverdenen og oss selv.
– Jeg tror jo det er årsaken til at religion er så utbredt. Behovet for forklaringer er så sterkt i oss at dersom valget står mellom en dårlig forklaring og ingen forklaring, så velger vi nesten alltid den dårlige forklaringen.
Disse fortellingene fortsetter ifølge Melsom å være meningsfulle, selv om de ikke tilskrives noen høyere autoritet og selv om man «gjennomskuer» at disse fortellingene er konstruksjoner.
– Vi trenger ikke nødvendigvis å tro at disse fortellingene er sanne for at de skal gi mening. Der spiller kunst og kultur en kjempeviktig rolle.
Melsom forteller at hun personlig er særlig glad i skjønnlitteratur. Og selv om hun veit «utmerka godt» at historien ikke er sann, kan hun likevel oppleve at den sier noe sant om hva det vil si å være menneske.
– Også religiøse tekster som Bibelen kan oppleves som meningsfulle, selv om man ikke tror at de forteller noe om Gud.
Gudsbeviset
Samtidig mener Melsom at vi også trenger noen felles, overbyggende fortellinger om hvem og hva vi er som samfunn.
I forlengelsen av dette mener hun man kan rette kritikk mot enkelte sekulariseringsforkjempere for å ikke i tilstrekkelig grad ha tatt inn over seg hvor avgjørende offentlig sosialisering er for å forme etikk og normer.
– Det er ikke slik at mennesker bare kan suge dette av eget bryst. Vi oppsøker de normene og verdiene som finnes der ute. Da kan vi ikke tenke at sekularisering innebærer å rydde alle som formidler verdier ut av offentligheten. Hvis alt vi presenteres for er profittenkning og konsum – ja, da får vi et konsumsamfunn da.
Også religiøse tekster som Bibelen kan oppleves som meningsfulle, selv om man ikke tror at de forteller noe om Gud
— Kaja Melsom
– Så var det det gudsbeviset da…
– Ok, jeg skal gi det et forsøk. Jeg må vel prøve å treffe ateisten på et sårt punkt, sier filosofen og stålsetter seg:
– I en verden hvor noen fenomener, som for eksempel frihet og kjærlighet, framstår som like ekte og eksisterende som andre ting vi sanser og oppfatter, men samtidig ikke aleine kan spores tilbake til fysiske bestanddeler, gir det til en viss grad mening å se for seg at disse eksisterer på et annet plan enn det fysiske. Og da er det ikke umiddelbart ulogisk at noe også har gitt oss tilgang til dette.
Ansiktsuttrykket minner litt om uttrykket til en som er på vei ned fra scenen etter en karaoke-forestilling: En flyktig mine av gremmelse, etterfulgt av en lett kremtende latter.
Det beste argumentet for religion mener hun imidlertid det er filosofen Blaise Pascal som har formulert. Han ser på spørsmålet som et veddemål, og måler innsatsen ved det å tro (som er forholdsvis liten) opp mot potensielt utbytte (som kan være uendelig stort med tanke på et eventuelt liv etter døden).
– Det er jo et komisk argument, og helt feil motivasjon for å bli religiøs. Det blir litt som å bli sammen med noen på grunn av formuen deres. Selv var han jo dypt religiøs, men han skjønte at det ikke lar seg gjøre å bevise troa ut ifra fornuft.
---
4 raske
- Gud er: En forståelig lengsel som jeg ikke tror på.
- Jeg klarer meg ikke uten: Kaffe
- På gravsteinen min skal det stå: – Ja, det veit jeg, for barna mine forteller meg det hver gang de synes jeg sier noe dumt: «Filosof» (hun prøvde i hvert fall)
- Boka alle må lese: Fuglane av Tarjei Vesaas
---
[ Kuttet «unødvendig kontakt» da sønnen brøt med Jehovas vitner ]