– Så. Det er altså hele påskefeiringen.
Den gresk-ortodokse teologen Stig Simeon Frøyshov har nettopp forklart det tettpakkede påskeprogrammet til Den ortodokse kirke, etter forespørsel fra undertegnede.
– Wow.
– Ja, det er mye.
– Også er det hvert år.
– Ja, og før der så er det jo en fastetid, forklarer Frøyshov.
På mandag var Frøyshov ferdig med årets påskefeiring. Hvis du stusser over at han først ble ferdig med påska på mandag, så er det fordi ortodokse kristne i Norge følger en annen kalender for høytider. Og i år falt ortodoks påske en uke etter de vestlige kirkenes påskefeiring.
I påskeuken, som av ortodokse kalles Den Store og Hellige uke, snus det liturgiske døgnet fram til påskenatta, natt til søndag. Uka har gudstjenester morgen og kveld, fra 1 til 3–4 timer hver. Påskenatt kan ortodokse endelig avslutte fasten, noe de markerer med å spise kjøtt, gjerne lam. På selve påskedag, etter en vesper (aftenbønn, red.anm.) tidlig på ettermiddagen, er det gjerne stor menighetsfest. Noen synger, noen danser (i år hadde man en egen DJ til gresk folkemusikk), og noen tar seg en dram med det greske brennevinet Tsipouro.
Da Frøyshov møtte Vårt Land mandag, var han overrasket over sin egen form etter at han også hadde klart å stå opp.
– Jeg er jo litt medtatt, men jeg satte meg til å jobbe klokka ni i dag. Det hadde jeg ikke regna med. Jeg våkna ålreit, og det var en bra formiddag.
Han ville aldri ha vært den ortodokse påskefeiringen foruten. Påske-kjøret skyldes tross alt noe han verdsetter høyest i livet: Den ortodokse liturgien.
Liturgi var noe Frøyshov i voksen alder innså at hadde manglet i oppveksten som pinsevenn.
---
Stig Simeon Frøyshov
- Professor i teologi på Det teologiske fakultet i Oslo.
- 61 år.
- Gift, en sønn.
- Akkurat feiret gresk-ortodoks påske.
- Vokste opp som pinsevenn. Ble ortodoks kristen i tyveårene.
---
Dobbelt fremmed
Stig Frøyshov vokste opp i hjertet av Pinsebevegelsen. Farfaren, Ragnvald Frøyshov, var menighetsforstander på Hamar og ledet senere utbyggingen av Pinsebevegelsens stevne- og skolesenter på Hedmarktoppen. Der tilbrakte Stig sin oppvekst. Faren, Finn Frøyshov, var i mange år rektor ved Hedmarktoppen Folkehøgskole.
Frøyshov beskriver oppveksten i Pinsebevegelsen som svært religiøs.
– Det ble satt opp et skarpt skille mellom verden, som ikke var bra, og Pinsebevegelsen, som var bra. Det førte til en sosial segregering som jeg begynte å oppleve fra ungdomsskoletiden da de andre begynte å feste. Det kunne jeg ikke være med på, og det var etter hvert mange ting jeg ikke kunne være med på. Man følte seg annerledes rett og slett.
– Ble det problematisk for deg etter hvert?
– Ja. Særlig fordi jeg etter hvert heller ikke fant meg til rette blant pinsevennene. Jeg ble på en måte dobbelt utlendig eller fremmed.
Det var et enormt alvor. Man snakket om at Jesus kan komme tilbake, og fikk spørsmålet «Er du rede, er du frelst?» Men jeg var for reflekterende for det.
— Stig Simeon Frøyshov
Alene med tankene
Som barn og ungdom var Frøyshov med på utallige vekkelsesmøter.
– Det var et enormt alvor. Man snakket om at Jesus kan komme tilbake, og fikk spørsmålet «er du rede? Er du frelst?» Men jeg var for reflekterende for det, sier Frøyshov.
Den tidligere pinsevennen forteller hvordan han i ettermøter ble liggende og gruble over hva det egentlig betydde å være frelst.
– Folk rundt meg skrek og ropte og gråt, og jeg lå der bare og tenkte over hvorfor jeg skulle juble – eller gråte. Og jeg fikk jo følelsen av at jeg var en ganske dårlig kristen som ikke klarte å føle disse tingene. Der er noe av problemet med Pinsebevegelsen, slik jeg ser det. Den legger for mye vekt på følelsene. Eller gjorde det, den endrer seg jo stadig.
Til tross for bytte av kirkesamfunn, mener Frøyshov og se særlig to aspekter ved pinsekarismatisk og ortodoks kristendom som er grunnleggende like: Vekten på tilbedelse i gudstjenesten og forståelsen av å erfare Gud.
– Jeg føler jeg har tatt med meg pinsevennenes fokus på lovprising av Gud i gudstjenesten. Men enda viktigere er forståelsen av en gudserfaring. Pinsevenner snakker om å møte Gud eller Jesus, og gudserfaring er også helt sentralt i den ortodokse kirken. I den ortodokse kirken kaller man det mystikk, men den har en mer utviklet og reflektert form enn hos pinsevennene hvor gudserfaring skjer mer spontant og fritt. I den ortodokse kirken knyttes gudserfaringen ikke minst til liturgien, noe som for så vidt ikke er ulikt at man møter Gud på et pinsevenn-møte.
– Vil du ikke si at det også er en subjektiv opplevelse for ortodokse som tar del i ritualer?
– Jo, det subjektive vil aldri opphøre. Det er absolutt en subjektiv dimensjon som er helt vesentlig. Man må være der som eget subjekt og sin egen person. Men det er samtidig slik at gudstjenesten, med alle tekstene og hymnene, holder fast en slags kollektiv opplevelse. Det er et fastsatt rom man går inn i med sin egen subjektivitet.
---
4 raske
- Gud er: Annerledes.
- Jeg klarer meg ikke uten: Liturgi.
- På gravsteinen min skal det stå: Han var trofast.
- Boka alle må lese: «En russisk pilegrims beretning».
---
Kultur og kontinuitet
Frøyshov brøt med Pinsebevegelsen i tyveårene, etter en del frem og tilbake. Innimellom dette var det flere år hvor han definerte seg som ikke-kristen, og hvor han forsøkte, med hans egne ord, «å bli en vanlig hedning». Men Frøyshov skjønte etter hvert at han fortsatt hadde en gudstro og at han trengte å gjøre noe med det.
Frøyshov trekker fram to grunner til hvorfor han da trakk mot Den ortodokse kirke og Den katolske kirke.
– For det første opplevde jeg at menneskelig kultur var tatt opp i kirkene, noe jeg følte manglet i Pinsebevegelsen. For det andre så oppdaget jeg at kirkene forvaltet en kontinuitet fra begynnelsen av kristendommen og fram til nå, noe man i teologien kaller den hellige tradisjon.
Teologen omtaler oppdagelsen av den hellige tradisjon som en stor en.
– Thomas Ball Barratt, som var grunnleggeren av Pinsebevegelsen i Norge, hadde et motto: «Fram til urkristendommen». Det handlet om å gjenopplive det første århundre som kristne. Alt som hadde skjedd etter dette, ble ansett som mangelfull eller avsporet kristendom.
– Ingen annen vei
– For meg var det likegyldig om jeg skulle bli katolsk eller ortodoks til å begynne med. Jeg så at begge hadde ivaretatt en tradisjon som de anså som viktig, var viktig. Men det var mer praktisk å gå til Den katolske kirke da, for det var nesten ikke noen ortodoks kirke i Norge på åttitallet.
Til tross for at hans første steg tilbake til Gud ble tatt i katolske kirker, skulle Frøyshov ende opp med å bli ortodoks kristen. Det var ikke et lett valg.
– Det som kanskje var det vanskeligste med det var at jeg ikke lenger kunne identifisere meg med den norske middelalderkirke, altså den katolske kirke, det som hadde vært den nasjonale kirka i Norge. Å ikke skulle identifisere meg med tradisjonen som tross alt var i mitt eget land, var et offer jeg følte jeg måtte gjøre ut fra en teologisk overbevisning.
Han forteller at det fremdeles er smertefullt å ikke kunne identifisere seg med den norske historien.
– Jeg er verken protestant eller katolikk. Jeg tilhører en kirke som aldri har hatt en dyp historie her. Når jeg ser Gamle Aker kirke så tenker jeg at det er en fin kirke, men det er ikke min kirke. Den er fra en annen tradisjon.
– Flere brudd
– Hvorfor ble det til slutt ortodoks kristendom?
– Det gikk egentlig på mange ting som ikke nødvendigvis var avgjørende, men som for meg, gikk i ortodoks favør. Men så var det en ting som var avgjørende, og det var synet på paven. Jeg kunne ikke bli overbevist om det katolske synet på paven. Da var det ingen annen vei for meg fordi jeg la vekt på det teologiske.
– Da du endelig tok valget om å bli ortodoks, kjente du på at du gjorde deg veldig spesiell i øynene til andre?
– Ja. Jeg tenkte at det var et rart og sjeldent valg. Jeg gikk jo fra sommerstevner på Hedmarktoppen med flere tusen deltakere til et kjellerkapell i Majorstua kirke hvor det nesten ikke var folk. Men nå skal det sies at med immigrasjonen har det omtrent blitt like mange ortodokse som pinsevenner i Norge.
– Hvordan var det for familien din?
– Det var ikke noe hyggelig for familien, særlig ikke for faren min. Men jeg kunne ikke vike tilbake for sånne hensyn. Jeg var og er idealist. Jeg ønsker å følge min overbevisning, koste hva det koste vil. Det er fortsatt ikke det hundre prosent lykkelige valg. Men kirkelivet i seg selv er jeg veldig fornøyd med. Jeg synes det er en fantastisk kirke.
Jeg er bare veldig knyttet til gudstjenesten, liturgien, og ikke minst kirkesangen.
— Stig Simeon Frøyshov
– Ikke kjærlighet ved første blikk
– Det som var mest vesentlig for deg da du konverterte, er det fortsatt det som er mest vesentlig i dag?
– Motivene som jeg hadde den gang står ved lag. Vektleggingen på tradisjon, forankringen i historie, kontinuiteten tilbake til begynnelsen, står jeg ved fortsatt. Det kjennes viktig for meg.
– Men det som traff meg etter hvert, som ikke var der fra begynnelsen av, og som har blitt viktig for meg rent jobbmessig, er liturgien. Jeg hadde vært teologisk overbevist om å konvertere, men hadde liten erfaring med ortodoks liturgi. Da jeg opplevde den for første gang, så tiltrakk den ikke noe spesielt. Det var ikke kjærlighet ved første blikk, akkurat, sier Frøyshov og ler.
Da Frøyshov studerte ortodoks teologi på St. Vladimir’s Orthodox Theological Seminary i New York, oppdaget han liturgien gjennom de daglige tidebønnene. Til slutt har dette blitt livet hans.
– Jeg er bare veldig knyttet til gudstjenesten, liturgien, og ikke minst kirkesangen, sier Frøyshov.
Sansen for Tix
Frøyshov er aktiv i koret i sin menighet, Bebudelsen gresk-ortodokse kirke, og tidligere arbeidet han som kantor i fjorten år i Hellige Nikolai menighet i Oslo. Som barn og tenåring i Pinsebevegelsen, var han også aktiv med musikk.
– Var det for eksempel et band i tenårene som du ikke kunne høre på? Du sa at du savna verdslige kulturuttrykk i Pinsebevegelsen?
– Jeg var mer orientert mot det klassiske. Jeg likte aldri pop- eller rockemusikk. Jeg kunne ikke fordra det egentlig. Det er faktisk i mine senere år at jeg har fått litt sansen for popmusikk. Av alle ting ble jeg begeistra for TIX da han vant Melodi Grand Prix. Jeg la ut en tekst om det på Facebook og folk trodde ikke sine egne øyne.
– Tix, faktisk? Hva var det som trakk deg mot ham?
– Jeg hadde aldri hørt om han før jeg så på MGP. Jeg er glad i melodier, og han har en melodisk teft, og jeg ble begeistra for det. Og så begynte jeg å få en følelse av at Tix har en religiøs bakgrunn. Han har en julesang «Brosjan Jesus», og for meg som tidligere pinsevenn, treffer den. «Ha Jesus i hjertet hver dag», synger han. Det er samme språk som jeg har vokst opp med.